MIN TREDJE OG ALLER SISTE FØDSEL..

Og hvem skulle trodd at de ble den verste av dem alle? Både når det kom til tid, krefter og siste innspurt? 

Luringen…

Nummer 3 er en luring sies det, og selvom jeg sjelden tror på sånne kjerringråd greier så viste det seg at det iallfall stemte denne gangen. De to forrige fødslene har ikke vært like de heller på noen måte.. Nummer 1 var laaang og seig, nummer 2 en styrtfødsel uten like.. Så ikke like, men alikevel – helt greie, fine fødsler.. Og det er nok denne nummer 3 også, sånn medisinsk sett og om en stund vil jeg kanskje se på denne fødselen også som helt grei og fin. Men akkurat nå? Egentlig ikke.. Men here it goes iallefall.. 

Den store spenningen knyttet til denne fødselen var om den kommende storebror som har bursdag den 24. fikk ha datoen sin i fred.. Med termin den 25. så var det jo absolutt store sjanser for at det kunne skje, og minstemor er jo født en dag før termin, så spenningen var til å ta å føle på.. Den 24. kom og gikk uten at noe skjedde, vi feiret 10 års dag uten problemer. Mammaen min var her for å være barnevakt denne uka da det var mammauke for de to store mine. I tillegg er det jo veldig stas at hun er her. 

Termindatoen kom og gikk den også uten noe tegn til fødsel…
Vi kom oss tilogmed ut for å nyte det vannvittig fine være vi hadde også! Eller.. De andre fikk nyte – jeg satt fint på land og var veldig stolt mamma! 

BW-oCU9lH1K


Mamma har bursdag den 26. og den også kom, det samme gjorde pappa, lillesøs, og tantebarna på den siden.. Dagen gikk, vi handla litt, og grilla litt.. Ut på ettermiddagen, sånn rundt klokka 16-17 så kjente jeg at det begynte å murre ganske bra i mage og rygg.. Ujevne tak sånn av og på.. 30 minutter i mellom – 5 minutter i mellom – 17 minutter i mellom.. Med tanke på at forrige fødsel var unnagjort på under to timer fra første tegn så tok vi turen til føden.. Der dabba selvsagt alt av.. Null og niks på CTG målingen, hadde vel 2 cm åpning men livmorhalsen var lang, så ingen tegn til at noe skulle skje sånn her og nå iallefall.. 

Vel hjemme igjen så fortsatte kvelden som før.. Valgte å legge meg sånn passe tidlig i tilfelle det skulle ta seg opp igjen. Og utpå natta våknet jeg igjen av jevne tak med mellom 7-10 minutter i mellom som sakte økte i styrke.. Igjen ringte jeg føden, da var klokka rundt 4 og igjen, med tanke på forrige styrtfødsel så fikk vi komme inn til en sjekk.. 
Ble lagt på CTG registrering og alt bare dabba av, en gang til… Fikk allikevel bli på sykehuset til utpå morgenkvisten (den 27.) sånn i tilfelle noe starta.. Men naaah.. Ikke nå heller.. På vei ut av rommet og hjem gikk vi oss på ei venninne av meg som fikk baby den 26… Og måtte gråte en skvett for det.. Han var så liten og fin, og når jeg tenkte på han jeg hadde i magen og som snart skulle ut så ble det i overkant mye for et sånt hormontroll som meg.. Men uansett.. Hjem dro vi.. Igjen.. 

Sliten på en måte.. 

Jeg begynner så smått å bli utslitt nå, en lang natt uten noe søvn, 2 bursdagselskap, varme og mye uro i kroppen gjorde sitt til det.. Denne dagen (som var en torsdag) ble brukt til avslapping, jeg orka ingen verdens ting! Jeg ville bare sove sånn egentlig, men spenningen i kroppen gjorde det vanskelig.. Ut på ettermiddagen begynte det igjen å murre, men nå ville jeg verken ringe føden eller noe som helst.. Overbevist om at babyen skulle være der inne for alltid og at det bare var tull og tøys en gang til så ignorerte jeg igrunnen det meste.. Men nå ble det plutselig ekte saker, som tok seg greit opp i styrke sånn etterhvert, og nå skjønte jeg NÅ måtte det være ekte saker.. Så omtrent 12 timer etter vi forlot føden var vi tilbake igjen, fortsatt 2 cm men livmorhalsen var avflatet, så det var god fremgang.. Vi fikk tildelt fødestua vi skulle ha, endelig skulle dette svangerskapet være over! 

Riene ble sterkere og sterkere, fra å kunne snakke meg gjennom dem, til å måtte være stille til å konsentrere seg kun om pusten gikk det radigt. Og ikke lenger etter var jeg helt i min egen boble.. Min egen fødeboble… 

Spørsmål ble besvart med “mhm.. nhhhhm..”
Øynene igjen – og bare ligge i badekaret mens den vordene pappaen spylte varmtvann på korsryggen min til både armen og skulderen hans ble nummen vil jeg tro.. Og der lå jeg å vugga i varmevann, sliten og dønn fortvilt over de manglende pausene mellom riene, de kom tett som hagl og jeg rakk ikke å hente meg inn mellom dem.. 

Pressriene var som pressrier er, helt sinnsyke.. Jeg er IKKE en stille føder for å si det sånn, og jeg hørtes nok langt utover både føde og barselavdelingen, men dette var vondere enn noe annet jeg har opplevd, seriøst null kontroll verken på kropp eller hode, og da ble jeg veldig redd og kjente panikken spre seg.. 
Heldvis så vel jordmor hvor dette bar så hun leita fram strengestemma og fikk meg til å fokusere på å presse når riene var der, og prøve å ta pauser når de ikke var der, måtte få beskjed om begge deler, jeg kjente seriøst ikke når pressriene var tilstede og ikke, alt var bare en sinnsyk smertepøl.. 

Men ut kom han til slutt, etter det jeg trodde var en times tid med pressrier, men som egentlig bare var noen minutter.. Litt for stille var han og panikken rakk atter en gang å ta meg før han klarte å presse ut et lite hyl.. 

Og da.. Endelig.. Var min tredje og aller siste fødsel over..
Klokka 03:56
(etter to dager med avogpå fødsel) kom lille store Alfred til verden.. 
3460 gram og 50 cm lang.. Og helt alldeles perfekt 
❤︎ ❤︎ ❤︎

Og grunnen til at denne fødselen føltes så utrolig mye verre enn de to forrige, viste det da seg senere, at jeg hadde klart å få en brest på halebeinet når han kom ut.. 

Følg meg gjerne! 

#fødselshistorie #fødsel 

Å TA ET VALG MAN IKKE VIL..

Det hadde ulmet i bakhodet.. Ganske lenge faktisk.. Det valget man måtte ta, det man ville utsette til det uendelige, men som tvang seg nærmere og nærmere hele tiden.. Som et slags trykk mot brystkassa man ikke ble kvitt.. Den dårlige samvittigheten som gnagde og ropte bare høyere og høyere.. 

“Alle” påpekte det, at det beste hadde vært om hun fikk et hjem som hadde mer tid, mer overskudd, der hun fikk den oppmerksomheten hun virkelig fortjente.. 

For hun er en krevende hund, som når hun ikke får det hun trenger, blir vannvittig travel.. Man ser hjernen hennes går på høygir og hun klarer IKKE å slappe av.. Og det har vært nok av dette den siste tiden (siste året) for å si det sånn.. Så når Molly sin tidligere medeier sa hun hadde funnet noen veldig fine mennesker som kunne gi Molly det hun trenger, så var det bare å trekke pusten – og være fornuftig – pakke egoismen til side – og si ja takk.. 

Så nå får jeg snapper og bilder av fjellturer, lekeplassturer og andre turer.. Hun koser seg med de nye, fine folka sine og jeg tror faktisk hun får MER enn hun trenger.. Så jeg angrer ikke – sånn egentlig.. Men det gjør litt vondt uansett..

Og ungene.. De ser ikke dette sånn som jeg gjør det for å si det sånn.. Men jeg håper det går over sånn etterhvert.. 
Men vi savner.. Det gjør vi..

Følg meg gjerne! 

DU HILDRANDE DU!

2 måneder har gått.. 2 hele måneder siden du kom inn i livet vårt.. 

Og mye har skjedd på disse månedene altså, fra å være en nyfødt liten skapning med kun grunnleggende behov har vi nå lært oss å kommunisere på vårt vis, vi kan ha fine “samtaler” og gode stunder.. Du peiver med armene, “snakker” i lange stunder og viser med hele deg at dette koser du deg med. Og jeg koser meg veldig jeg også.. 

Du har fortsatt til gode å lære deg å sove lengre strekk da, det går i 40 minutters til en times lange lurer (unntatt når vi skal noe, DA kan du sove da!) Jeg tror jeg hadde satt pris på færre og lengre lurer, men jeg tror det kommer sånn etterhvert, så kanskje den følelsen av å aldri få gjort noe slipper taket også.. 

Du sover godt på natta nå, mat får du både en og fem ganger, men det går (foreløbig) veldig greit.. Som oftest er det igrunnen bare to.. 
Du skal straks over i en størrelse større i klær også, størrelse 62! Kjenner igjen følelsen fra de to store også, det er like vemodig hver gang en liten størrelse pakkes vekk.. 

Kjære Alfred` en min, jeg gleder meg til de neste månedene, må de være like fine som de to første.. 


Følg meg gjerne! 

#alfred #brevtilalfred #månedsoppdatering

DØRSTOKKMILA OG iOS11

Det er så godt med de dagene der man virkelig klarer.. 
Klarer å putte babyen i vogna å GÅ i stedefor å sette ræva i sofaen for å se på Dr. Phil.. Kjenne at man faktisk har puls og klarer å nyte det fantastiske været man har her nå.. 

For det er ikke hver dag det ser sånn ut på sunnmøre, og det er nesten (men bare nesten) en skam å sitte inne.. (Jeg mener virkelig at det er en voksens privilegium å sitte inne selvom sola skinner ute.. Ungene derimot? Må ut!

Det ble 4,4 km i sånn passe ruslemedvogn tempo. (10 km/t)
Etter 3 av dem så sa det *knekk* i hofta og bekkenet ville ikke være med å leke lenger, men det er FREMGANG! HURRA! Tidligere har jeg klart ca 1,8 km før bekkenet takka for seg så det er iallfall tydelig at å ta det sakte og pent, samt øke litt hver gang hjelper. Men en liten time ute i frisk luft er bare fint for sjela selvom bekkenet skrangla.. 

Og voffen syntes nok det var rimelig ok han også.. 

Men tror nok det ble for mye frisk luft – jeg har iallefall ikke vært borti makan til sovegutt nå! Vi gikk hjemmefra klokka litt over 9, hjemme 10 og han sover ENDA!!? (12:30) Vært oppe en gang for mat og rett tilbake i soveland.. 
Og jeg? Jeg som ENDELIG har litt tid for meg selv, begge armene ledig og kan sikker få gjort SÅÅÅ mye?
Jeg har fått oppdatert telefonen til iOS11 (mye nye, snasne funksjoner der ass!) så litt har jeg faktisk fått gjort i dag! Faktiss! Men det er egentlig gjort av seg selv.. Jeg kjenner egentlig på det stresset jeg vanligvis har når jeg ikke får gjort noe pga ikkesove baby.. Men nå?

Jeg sitter i sofaen, drikker kaffe, spiser banan og ser på Ellen DeGeneres.. 
Burde kanskje lagt sammen litt klær eller`no? 

Følg meg gjerne! 

#familie #livet #utpåtur

1 UKE! (og 1 dag)

Har det gått siden minstemann så dagens lys.. 1 hel uke (og 1 dag) der vi har blitt kjent med en ny skapning.

Og tiden har vi brukt godt, det går i soving, pupp, bleier og kos.. Dagene har i grunnen bare blendet seg inn i hverandre, klokka har vi ikke sett så mye på, vi har bare nytt tiden, dagene og timene.. At man skulle få oppleve dette en gang til, når man i utgangspunktet var så ferdig med å produsere småtroll, er egentlig ganske magisk.. 

Og når man tenker tilbake.. på sjokket over positiv test, diskusjonene vi hadde, valget som ble tatt, og ventetiden som var både vanskelig og tung.. Så virker det bare som en fjern tanke.. Som tåke langt der borte.. Og det kun på en liten uke sammen med denne fine fyren.. Det er nesten som han er litt magisk altså.. 🌟🌟🌟

I hentesettet sitt strikket av fantastiske mammaen min, oppskrift fra Klompelompe.

Selvom vi nyter dagene, så gleder jeg meg også til vi får pittelitt rutiner på ting. Fått mange fine meter med stoff i posten og jeg har så mye kreativt overskudd jeg har lyst å bruke.. Men selvsagt.. Alt til sin tid ❤️  Nå er det babyfokus først og fremst.. Så kommer vel kanskje muligheten til å få skape litt igjen sigende sånn etterhvert.. 
 

Følg meg gjerne! 

DEN LITT RARE… SORGEN?

Da var de dratt.. Ungene altså.. På ferie nr 2 for sommeren, med pappaen sin og kompani… Og jeg sitter her og føler på en slags sorg.. Tror jeg…

En slags sorgsavn kanskje?


Licensed from: Sergey_Shulgin / yayimages.com

For egentlig så burde jeg kanskje være glad for å få muligheten til å slappe av, ta ting i mitt eget tempo, sove lenge, mindre husarbeid, mindre kjøring og bare mer ro de siste ukene av dette svangerskapet… Men i stedenfor er jeg bare rastløs og lei meg, tårene sitter løst og jeg har egentlig bare mest lyst å sette meg ned å storgråte.. 

Og jeg tror faktisk jeg kjenner på den følelsen en 2 åring har når den blir tvunget til å dele når man egentlig ikke vil dele.. 

Det er vel fortsatt egentlig den der sure smaken av konsekvens man må svelge, når man får søte, små meldinger fra størstemann, der han sier han savner meg litt, eller bilder av snuppa som klarer både det ene og andre.. Men jeg vet de har det bra, de får dobbelt opp av opplevelser og kjekke greier.. 

Så da er det vel bare å smøre på seg voksenfjeset, og ta det derifra.. Finne aktiviteter man har overskudd til å gjøre og ellers bare slappe av.. Og prøve å grave ned disse hersens gravidhormonene som heller ikke hjelper på hvordan man takler livet.. 🙄

Følg meg gjerne! 

OI! DET GROR JO! SKJER`A?

Herrefred så varmt det er ute! Overskyet er det, men måleren viser 27 grader.. Jeg holder seriøst på å D Ø! av heteslag.. Vil jo ikke sitte inne heller, men nå måtte jeg ha meg en pause.. Men å sitte ute å kose seg å se på grønnsakene i pallekarmene gro er jo sjarmerende det også, selv om man sliter med å puste og føler seg totusen grader varm.. 

I slutten av april hadde vi jo oss en planteøkt her hjemme, vi sådde solsikker, blomkål, mais, sukkererter og gullerot..
Jeg har hele tiden bare gått å venta på at alt skal bli brunt å dø, men det ser ut som vi har fått til saker og ting altså! (bank i bordet!)

Og i dag, når jeg satt der oppe ved grønnsakshagen og spiste dagens andre(men ikke siste) is, så ser jeg det er røde dotter under reddikbladene! 

Og jaggu, det begynner virkelig å modnes under der! de skal få vokse litt til altså, de var litt små enda, men kjempegode! For måtte jo selvsagt smake litt! 

Og resten ser ut som det kommer etter det også.. 

Hurra! 
Og som jeg gleder meg til å vise ungene reddikene når de kommer tilbake etter pappauka si! De elsker jo reddiker, så det tar nok ikke lange stunden før de er fortært.. 

 

Følg meg gjerne! 

#hage #grønnsakshage #uteliv #familie #fikktil

MORGENSTUND.. MENS MAN VENTER PÅ SMØRET..

En kaffe og litt småstrikk mens man venter på at smøret og eggene skal bli romtemperert.. 

I dag blir det baking, styr og stell til bonusens 11 årsdag i morgen.. Sjokoladekake og pastasalat skal trylles frem i dag iallefall.. 
Sola skinner og humøret er foreløbig på plass! 

Ha en fin dag! 
 

Å DU HILDRANDE VÅRLIV!

For noen fine dager vi har hatt i det siste! 
Det har vært så deilig å være ute i sola nå at man nå plutselig følte man hadde et snev av energioverskudd.. Og i min tilstand går ikke sånne greier forbi i stillhet altså! 

Så de siste dagene har vi ordnet i hagen, ryddet og klipt, raket og kastet og fått litt hage på stell.. 😄
Heldigvis med god hjelp fra alle rundt meg.. 

Vi har sådd mais, sukkererter, reddik, solsikker, blomkål og gullerøtter. Noen i “minidrivhus” og noen rett ut.. 

“Huskelapper” laget av pinner og gaffateip må til, jeg hadde aldri huska hva jeg hadde planta hvor hvis ikke altså.. Veldig greit men litt mindre pent.. 

Flamingoen som mangler en fot passer på, elsker sånne fargeklatter rundt om kring ❤︎ De bare gjør ting litt bedre kjenner jeg.. 

Og forhåpentligvis varer det leeeeeenge, lenge! 

#finvær #hage #hagestell #utetid #barn #gravid #svangerskap

 

SVOSJ…

Så var denne helga også over, en helg som var av den sorten som jeg egentlig ikke er så innmari glad i.. 

De helgene der det er full pupp hele helga fra morgen til kveld alle dager.. 
Men vi overlevde denne helga også 😉 
Med bursdagselskap x3 og en hel dag på fotballcup! 

En bag laddet med kjeks, saft, vann, frukt og ekstra klær så gikk iallefall cuplørdagen veldig fint, selvom det ble en laaaaaang dag, snuppa hadde sine kamper tidlig på dag og podens på ettermiddagen selvfølgelig.. 
Jeg hadde med meg stol og krykker og kom fra dagen uten ekstra vondter, noe som er ganske greit og litt utrolig.. 

Så får man heller håpe på roligere dager og helger fremover, og heller ta disse få travle helgene med et smil 😉 

#familie #familieliv #helg #travelt #livet