Vi trengte dette sårt, det vet både du og jeg.. Men jeg har liksom ikke helt fått det til i det siste, dette livet.
Det har vært mer traktorvei enn både grusveier og asfalterte riksveier, det har gått både sakte og trått. Energien har vært helt lavmål, ordet sliten har fått en helt ny betydning og setningen “Jeg er en elendig mamma” har gått på repeat inni hodet mitt de siste månedene.. 

Men i går så ble plutselig dørstokkmila mye kortere enn den pleier å være, den var ikke der i det hele tatt faktisk, så da tok vi løs, jeg og du… 
Nå skulle vi ENDELIG få tatt den fjellturen sammen vi har snakka om så lenge, været var perfekt, temperaturen perfekt og humøret? Jaggu ikke så verst det heller.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det skjer noe magisk når vi er sammen vi to, praten går liksom så lett, du orker å snakke med den derre “gamle morra di”, du forteller som en foss! Om skolen, kompiser, lek og hva du tenker om det meste. Og akkurat i går, akkurat den timen vi var på tur, så var det bare oss to, du.. Min aller første, og så jeg.. Og borte var alle konfliktene og alt vi krangler om, for det kan nemlig være ganske vanskelig å gå fra liten til mellom til stor, og konflikter har vi deretter. 

Og det var bare så U T R O L I G deilig! Så fantastisk digg å se at du ikke bare er stor, men også kan være litt liten enda.. 
Og de gode samtalene våre, de har jeg savnet.. Virkelig.. Utrolig mye.. 

Og så nådde vi ikke bare en topp men TO! Vi fikk virkelig kjenne på mestring vi to! Og selvom Atlas ser “litt” skeptisk ut her så tror jeg nok han satte pris på en skikkelig bursdagsgfjelltur på 7 års dagen sin.. Og så trengte vi to å “bonde” litt igjen, for i slitsomhetens navn så har vi nok sklidd litt fra hverandre vi to, du.. Min første og jeg.. 

Hun prøvde å distrahere seg selv med litt søvn, sammen med minstemann.. Det funka ikke, fikk ikke sove, babyen sov søtt, mens tankene hennes spant rundt savnet og den indre kløen og rastløsheten hun følte.. Og den forbaska surheten da, den slapp ikke taket samma søren.. 

Ikke at det er noe galt i å være sur, men når man er sur uten å ville det selv, regelrett mot sin egen vilje, blir det bare irriterende, og hun ble bare mer sur av det, helt til begeret var fullt.. 

Licensed from: get4net / yayimages.com

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun trampet med tunge skritt ut til bilen, åpnet bagasjerommet og regelrett røska vogna ut, i et totalt grunnløst raseri og mens tårene spratt monterte hun vogna, trampet inn igjen å nappet med seg babyen, kledde på og stappet han forsiktig oppi vogna, danderte vognposen og ropte på hunden..

Ååååh, den helsikes hunden, han var bare til bry! Hun følte hun burde finne et nytt hjem til han, makan til irriterende greier var ikke mulig å oppdrive i mils omkrets! Iallefall der og da! Gud så irriterende alt var! Ikke gikk han sånn som hun ville, snuste for mye, dreit for mye, pissa for mye.. Ja han var rett og slett bare verdens verste der og da, irritasjonen og surheta hadde tatt totalt overhånd.. Lite luft i vogndekkene var det og, var det MULIG at noe mer kunne gå til helvete? 

Men etter noen hundre meter, kanskje en liten kilometer, skjedde det noe. Det var som om lufta hadde fått virke litt, som om den litt etter litt hadde vasket vekk både savn, desperasjon og surhet. Hunden var plutselig ikke dum lenger, men rett og slett en vanlig hund, sinnet var ikke like stort, og savnet etter de store var brått litt annerledes, fortsatt der, men ikke like stikkende… Det var som om lufta og sola hadde sin egen slags magi, som forsiktig blåste bort hva det nå enn var som lagde den store, ekle klumpen i magen.. 

Med solbrillene på nesen satt hun seg ned på en stubbe, kjente sola varme litt i ansiktet og følte litt på den at livet?

Det kunne være litt åkey allikevel..