Det kom som en kommentar på instagram.. Og den traff egentlig et litt ømt punkt kjente jeg. Ikke fordi jeg tok det som kritikk eller noe annet, men jeg kjente at tankene vandret tilbake i tid på et vis.
For det er jo ikke jeg som har fått flere timer i døgnet i det siste, men mine prioriteringer har endret seg… Ganske mye.
For når minstemann sover nå så er ikke førsteprioriteten å røske frem støvsugeren, eller rydde, eller legge sammen klær.
Det er ikke viktig at han sovner i senga fordi jeg ikke har tid til å gå tur lenger.. Eller.. Jeg trodde jeg ikke hadde tid.
Jeg blir ikke stressa fordi om hundehårene samler seg litt opp, eller at småbilene ikke står på rekke i vinduskarmen..
Jeg har lært meg at tiden sammen med minstemann er for verdifull til at jeg orker å stresse meg syk og til dels veldig lei meg fordi han “aldri sover lenge nok”
Jeg TAR meg tid, fordi – etter en lang permisjon, på faktisk hele 1 1/2 år der jeg stresset med å skulle rekke alt mulig, har innsett at alt jeg prøvde å rekke ikke var verdt støvet under sofaen engang.
Og at det jeg ikke tok meg tid til var faktisk det som virkelig betydde noe.
Og jeg skammer meg for å ha frarøvet Alfred`en min den gleden over en solskinns-trilletur, og gleden av å se verden enten fra vogn eller bæresele, fordi jeg ikke hadde tid, til oss to.
Det var så mye annet man prioriterte først.
Så nå har jeg lært, og det er vel det som viser igjen på instagrammen min 🙂
Og det gjør meg faktisk lykkeligere å prioritere livet enn bare husarbeidet.
Og dermed så kanskje det virker det som døgnet har flere timer?
Selvom jeg nok bare har rokkert om på de timene jeg har…
