For 2 år siden..

La jeg ut dette bildet på facebook.. 

Det var den dagen vi annonserte for “hele verden” at en liten snik var på vei, jeg var ikke på noen måte mentalt forberedt på å dele det med omverdenen enda, mye fordi man selv ikke var helt over sjokket, men nesten 4 måneder på vei, stor mage og rykter som svirret så var det greiest sånn, egentlig.. 

Det er helt merkelig å tenke tilbake…

Nå som jeg sitter her med verdens fineste Alfred 🖤

Hvor vondt dette her faktisk var.
Noe som egentlig skal gi glede og gode stunder var egentlig helt svart.
Noe som skal være spennende og skape undring var bare preget av skam.

Det ser jeg jo når jeg leser innlegg jeg skrev under svangerskapet også, jeg var egentlig ikke klar før han lå i armene mine.
Et helt svangerskap – sløst bort på ting som ikke var vits i og verdt det.
Et helt svangerskap – borte i frykt og redsel.. 

For i det sekundet han var ute kunne jeg jo ikke forestille meg livet uten han, så hvorfor hadde jeg da brukt 40 uker på å føle skam og tvil? 

Det er ofte jeg tar meg i å lure på hvorfor ting ble som de ble, men nå når jeg først sitter her? 

Ville ikke gjort det annerledes for alt i verden.

Følg meg gjerne: 

 

Hei Februar!

Håper du tar med deg litt vinter, snø, sol og glede nå når du har dukket opp.. 

Winter
Licensed from: John777 / yayimages.com

Både jeg og ungene trenger litt snø for å få tiden til å gå fortere..

For det er ikke til å stikke under en stol at dagene ikke akkurat flyyyyr forbi for tiden, selvom jeg prøver å sysselsette meg så godt det lar seg gjøre med både husarbeid, søm, strikk og sånne ting så er ikke dagen over i en poff… 
Ikke tørr jeg dra så langt hjemmefra og være borte videre lenge heller, jeg orker ikke være kvalm og elendig andre steder enn her hjemme.. 

Logger meg på bloggen stort sett hver eneste dag for å knote ned noen ord, men hva i svarte skal man skrive om da? Når man ikke opplever ting har man vel fint lite å skrive om også har jeg oppdaget.. 
Prøver å tvinge meg ut i frisk luft hver eneste dag, men her i huset er kvalmen sjef så det er ikke hver dag det går så bra.. Men rolige turer er fint for bekkenet også så jeg prøver iallefall! 

Ellers har Januar vært stille og rolig, tiden går jo. For dagene går sakte men ukene litt fort, om det gir mening.. 
Har jo fått gjort litt, vi har kjøpt vogn å bilsete og tøybleier. I tillegg har jeg fått hanka inn sprinkelseng, (men ikke før nærmere sommeren) lammeskinn, vippestol og bæresele (kjekt å ha et enklere alternativ til bæresjalene innimellom) og fått skrevet av meg de litt småtunge følelsene jeg hadde om det som nå er fremtiden vår. 

Når formen min er som den er, godt over middels elendig, så setter det jo en demper på det meste, men etterhvert som dagene faktisk går så har man jo håp om at det en dag skal snu og bare bli bedre og bedre, og jeg håper februar er måneden det skal skje! Krysser fingrene iallefall! 

#tilbakeblikk #svangerskap #graviditet #gravid #livet