Det sies at blogging er et døende format. Og hvor aktiv jeg har vært her inne er vel egentlig bare et bevis på akkurat dette.
Men allikevel har jeg fortsatt å savne å få ut ting i skrevet format, for selvom man kanskje ikke skriver best, eller mest eventyraktig så er det noe med å kunne ha et kreativt utløp som ikke krever så mye energi..
For det siste året har ikke bydd på så mye energi.
Ikke fordi man ikke vil, men fordi kroppen har bestemt seg for å bare “Fuck You!”.
Det verste “sjokket” kom i form av en fibromyalgi-diagnose. En diagnose som forklarer alt, men som også ikke lar seg fikse.
Og det sliter jeg faktisk med å godta. At det ikke kan fikses.
Selv etter rehabilitering på Muritunet har ikke ting blitt bedre.
Og samtidig så ligger det også en ME diagnose og lurker i mørket bak meg, for utmattelsen som også har tatt overhånd over kroppen min er ikke normal for alderen for å si det sånn, og legen min mener at det nok er et “utmattelsesyndrom” aka ME i tillegg til fibroen. Noe som har gjort at jeg det siste året og vel så det har måttet tatt masse valg som har vært bra for meg, men samtidig gitt meg nedturer nok til at det nok har blitt grått noen liter med tårer.
Den fysiske butikken min måtte jeg gi opp ved nyttår, det nytter ikke når man ikke klarer å være til stede. Og å bare ha et “lagerlokale” der alle tingene mine står uten å bli brukt er heller ikke verdt pengene. Så det endte med å flytte alt hjem igjen til kjelleren der jeg faktisk bare kan gå ei trapp ned når jeg har energien til å være kreativ og har lyst til å skape noe.
For en måneds tid siden solgte jeg mesteparten av stofflageret til nettbutikken også, jeg har litt igjen som jeg kommer til å selge ut før jul, og etter det er metervarene til Eplenikkers også historie. Det har vært skikkelig vondt!
Men jeg har innsett at jeg må prioritere meg, og å faktisk bruke det lille overskuddet jeg har til familie og meg selv. Det er vanskelig å gjøre men jeg øver litt hver dag!
Jeg fortsetter å skape, og nettbutikken kommer til å bestå, men jeg kommer til å fokusere på mitt brand og mine produkter jeg skaper når jeg har overskudd.
Det gjør vondt og det er mange liter tårer bak disse avgjørelsene.
Jeg håper iallfall å kunne dele både kreativitet og hvordan det er å leve med diverse sykdommer fremover her på bloggen.
For jeg trenger virkelig å få brukt hodet mitt til mer enn bare å scrolle TikTok, Facebook og Instagram.
Så… Jeg har meldt meg på et kurs! Jeg tar tarot-kurset til Ida Jackson! Ikke for å lære å spå fremtiden altså, men tarot er genialt for selvutvikling, øke kreativiteten og å bruke hodet. Kanskje bygger det litt selvtillit og! 😉
Takk for at du leste! Og forhåpentligvis leses vi igjen!
For det blir endel av disse nå for tiden, dager man i “gamle dager” hadde sendt poden i barnehagen, men som nå kvalifiserer til hjemmedager.
Du veit.. Disse dagene der det er litt host, pittelitt nys og en dråpe snørr.
Dager der almanakken er full men som ender med å tømmes på et blunk i det man hører et lite host på morgenkvisten.
Stressklumpen har ligget tungt i brystet i hele dag. Det er snart jul. Folk venter på bestillingene sine, pakker skal sendes, julegaver skal kjøpes og hele den regla der.
Men selvom den ligger der, så slipper man jo ikke unna, en 3 åring krever sitt både av oppmerksomhet og alt som hører til.
Men med ett så satt vi der i tosomhet, bygde togbane og jeg fikk servert magiske eventyr og historier.
Det kom som en kommentar på instagram.. Og den traff egentlig et litt ømt punkt kjente jeg. Ikke fordi jeg tok det som kritikk eller noe annet, men jeg kjente at tankene vandret tilbake i tid på et vis.
For det er jo ikke jeg som har fått flere timer i døgnet i det siste, men mine prioriteringer har endret seg… Ganske mye.
For når minstemann sover nå så er ikke førsteprioriteten å røske frem støvsugeren, eller rydde, eller legge sammen klær.
Det er ikke viktig at han sovner i senga fordi jeg ikke har tid til å gå tur lenger.. Eller.. Jeg trodde jeg ikke hadde tid.
Jeg blir ikke stressa fordi om hundehårene samler seg litt opp, eller at småbilene ikke står på rekke i vinduskarmen..
Jeg har lært meg at tiden sammen med minstemann er for verdifull til at jeg orker å stresse meg syk og til dels veldig lei meg fordi han “aldri sover lenge nok”
Jeg TAR meg tid, fordi – etter en lang permisjon, på faktisk hele 1 1/2 år der jeg stresset med å skulle rekke alt mulig, har innsett at alt jeg prøvde å rekke ikke var verdt støvet under sofaen engang.
Og at det jeg ikke tok meg tid til var faktisk det som virkelig betydde noe.
Og jeg skammer meg for å ha frarøvet Alfred`en min den gleden over en solskinns-trilletur, og gleden av å se verden enten fra vogn eller bæresele, fordi jeg ikke hadde tid, til oss to.
Det var så mye annet man prioriterte først.
Så nå har jeg lært, og det er vel det som viser igjen på instagrammen min 🙂
Og det gjør meg faktisk lykkeligere å prioritere livet enn bare husarbeidet.
Og dermed så kanskje det virker det som døgnet har flere timer?
Selvom jeg nok bare har rokkert om på de timene jeg har…
Jeg og Alfred`en min har på en måte bare tråkka rundt her i vår egen boble, vi har kost oss hjemme (for det meste) tatt livet litt som det faller seg og vi har hatt god tid!
Tid til å leke, lese og lære, tid til å være sammen, pusle med vårt og være oss.. Han har vært med på husarbeid, på levering og henting av unger på skolen, rett og slett bare hengt på. Han har fått sove når han var trøtt og lagt seg når det passet han – for han skal jo ikke noe spesielt dagen etter.
Nå er den perioden over og jeg må innrømme jeg sliter littmye med akkurat den biten der. For selvom jeg nok i perioder har hatt det både tungt og vanskelig, så har jeg allikevel følt at jeg har vernet den lille mannen fra alt vondt her i verden ved å ha han hjemme, jeg føler jeg har gitt han mye mer enn han har tapt på ikke være i barnehagen – og jeg skulle så veldig gjerne ha klart å fått det til litt til.
Men i dag har Alfred vært i barnehagen, sånn på ekte – 17 måneder og 1 uke gammel. Så pitteliten men allikevel så stor.
Så dette er jeg rett og slett IKKE klar for!
Men som med mye annet her i verden så er det ikke barebare å gjøre det man føler er best, eller gjøre det som er enklest. Det er litt mer enn bare det.
Her er det økonomi som veier tyngst faktisk – og det faktum at man etter så mange år hjemme så blir man litt tullerusk i toppetasjen, så det er på tide å komme seg UT og opp igjen her i verden!
Og til akkurat den biten gleder jeg meg noe så salig enormt, og er ganske klar for!
Å få komme seg UT av huset på daglig basis, (iallfall flere dager i uka) føle seg nyttig og ha en funksjon? Jeg kan omtrent ikke beskrive med ord hvilken glede det skal bli!
Det blir selvsagt mer hektisk, mye mer logistikk og de store ungene må klare seg litt mer selv i større grad, men hallo da, det har de bare godt av!
Så da er det bare å logge seg på finn.no og dets like – i håp om å finne en jobb jeg er “meant to be” for. Har allerede funnet et par som det skal søkes på!
Ukas første fjelltur ble “runden” min – den runden jeg har som mål å klare på kortest mulig tid og en eller annen gang helt ned i 45 minutter, den går opp på Skåla, opp på “fremsiden” og ned bak. Og på lørdag var jeg så heldig å få selskap av godeste snuppa – hun hadde allerede en fjelltur fra dagen før OG en fotballcup tidligere på dag i beina men det var visst ikke sååå nøye gitt, hun holdt ikke tilbake og løp fra mora si flere ganger. *kremt*
Noen minutter etter vi hadde tråkka oss ut og over dørstokkmila kom regnet.. og vinden.. Og det ble ikke akkurat mindre av sorten til høyere vi kom, men det var ingen sure miner – vi bare gassa litt ekstra på. Og tråkka over dørstokken her hjemme igjen 1 time og 10 minutter etter vi dro. Noe jeg er veldig fornøyd med! En veldig fin tur en lørdags ettermiddag ❤︎
Tur nr 2 ble en skikkelig søndagstur! Skulle egentlig bare på en liten tuslerunde – endte opp med drøye 4,5 km
Her var det samboeren som var i ekte kjedesegsøndagsmodus og dro med seg alle på tur, omtrent 4 km lenger enn vi hadde tenkt ble det, men fin tur til tross for litt manglende rutekunnskap *host* og manglende medbragt niste, gikk litt tom for energi si! Men alt i alt? En over middels ok tur!
Fjellet altså! Den mest fantastiske treningsformen jeg vet om! For belønninga er så utrolig stor og mestringsfølelsen er så til stede når man står der på toppen og faktisk har nådd et mål!
Men! Nå trenger jeg nye sko, solide fjellsko – lette og ledige som også kan egne seg til lett jogg på sti – men som også støtter over ankelen og IKKE koster en formue.. Finnes de?
Vi trengte dette sårt, det vet både du og jeg.. Men jeg har liksom ikke helt fått det til i det siste, dette livet.
Det har vært mer traktorvei enn både grusveier og asfalterte riksveier, det har gått både sakte og trått. Energien har vært helt lavmål, ordet sliten har fått en helt ny betydning og setningen “Jeg er en elendig mamma” har gått på repeat inni hodet mitt de siste månedene..
Men i går så ble plutselig dørstokkmila mye kortere enn den pleier å være, den var ikke der i det hele tatt faktisk, så da tok vi løs, jeg og du…
Nå skulle vi ENDELIG få tatt den fjellturen sammen vi har snakka om så lenge, været var perfekt, temperaturen perfekt og humøret? Jaggu ikke så verst det heller..
Det skjer noe magisk når vi er sammen vi to, praten går liksom så lett, du orker å snakke med den derre “gamle morra di”, du forteller som en foss! Om skolen, kompiser, lek og hva du tenker om det meste. Og akkurat i går, akkurat den timen vi var på tur, så var det bare oss to, du.. Min aller første, og så jeg.. Og borte var alle konfliktene og alt vi krangler om, for det kan nemlig være ganske vanskelig å gå fra liten til mellom til stor, og konflikter har vi deretter.
Og det var bare så U T R O L I G deilig! Så fantastisk digg å se at du ikke bare er stor, men også kan være litt liten enda..
Og de gode samtalene våre, de har jeg savnet.. Virkelig.. Utrolig mye..
Og så nådde vi ikke bare en topp men TO! Vi fikk virkelig kjenne på mestring vi to! Og selvom Atlas ser “litt” skeptisk ut her så tror jeg nok han satte pris på en skikkelig bursdagsgfjelltur på 7 års dagen sin.. Og så trengte vi to å “bonde” litt igjen, for i slitsomhetens navn så har vi nok sklidd litt fra hverandre vi to, du.. Min første og jeg..
Kjenner følelsen.. Kjenner.. Ramler tilbake, lukker øynene, husker hvordan det var å stå der.. I trappa, med rier.. Mens alle som kjørte forbi slakka ned for se.. Nå drar`a på føden! Jeg sto der, midt i skolerushet.. Da alle kjørte forbi.. Men det spilte ingen rolle..
I dag var dagen du skulle komme.. I dag var dagen da DU kom til verden, i rakettfart alldeles..
Det kom plutselig endel snø i dag, og jeg som har vært innomhus siden søndag holdt på å gå på veggene her så det var på tide å komme seg UT! Alfred er litt pjusk om dagen, forkjøla og sår hals så jeg fant ut at bæretur må være bedre en vogntur, (hadde uansett ikke fått til å trille i 10 cm nysnø på en måte) så jeg kledde på et partrefire lag ull, og stroppa han fast før jeg freidig tok sambo sin jakke og gikk ut.
Jakka var sånn at den gikk akkurat rundt oss begge, og jeg fikk igjen borrelåsen i halsen, så da ble den jo bærejakke alldeles. Penger spart der liksom 😇
Fikk gjort det ærende jeg skulle, men så var det jo så fint ute, at vi bare måtte gå litt til..
Og den nærheten og kommunikasjonen man får når man bærer, den får man IKKE i nærheten av når man bruker vogn.
Så jeg skal absolutt bli flinkere til å ta bæretøyet ut på tur i stedefor vogna, selvom det er mer praktisk med vogn når de sovner..
Men en vellykka “transfer” ble tatt her hjemme, og han sov godt i nesten en time på sofaen.. *halleluuuuuuujaa*
❤︎ Du ser glede i de små tingene og er villig til å jobbe for å få det som du vil! Og så er det jo “oss to mot røkla” også da!
Du har blitt så stor! Og selvstendig! Og rett og slett bare helt awesome!
Vi har selvsagt våre klinsjer vi også, og når to like stae geitebukker skal diskutere så hender det at det smeller, men vi ordner jo alltid opp!
Du altså ❤︎
Og jeg har gjenoppdaget speilrefleks-kameraet mitt, og innsett hvor mye jeg virkelig savner å ta skikkelige bilder igjen.. Så kanskje – kaaaanskje bildekvaliteten her øker litt sånn.. Etterhvert..😜
Når man står sånn midt oppi alt, man er inne i det første året etter et samlivsbrudd, man har begynt å få ting på stell igjen, funnet en slags rytme, funnet noen å være glad i igjen, og man ser enden på ting som var vært litt dritt.. Når man da får to streker på graviditetstesten – da faller livet i grus…
Sjokket var stort, det var massivt! Tankene raste!
Jeg kan jo ikke bli gravid uten hjelp av leger og helsenorge liksom.. Hvordan i H U L E S T E har kroppen min fått til dette!!? Dette hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd skulle skje..
Både poden og snuppa er nøye planlagt – og poden tok det jo årevis før han satt, så nei dette.. Dette så jeg aldri komme… Og både leger og gynekologer har jo sagt at å bli gravid uten hjelp, nei det kommer jeg aldri til å bli!
Den kaldeste dagen i november i fjor ble brått enda litt kaldere. Jeg var utrolig nok…. Gravid igjen…
Han ville ikke bli pappa igjen.. Og jeg ville egentlig ikke bli mamma igjen jeg heller, ville jeg? Men abort? Er det egentlig et alternativ? Er det noe jeg, som to ganger har slitt for å bli gravid, kan gjøre? Kan man virkelig, som 34 åring – bruke abort som prevensjon?
For å si det sånn.. Det ble et par-tre uker med MYE tårer, mange rare, lange, korte, meningsløse og meningsfylte samtaler.. Både med mamma, kjæresten og venninner.. Men ingen løsning skilte seg mer ut fra tåka.. Alt var bare et vissvass.. Og egentlig var det sånn det måtte være.. For innerst inne var ikke dette noen andres valg enn mitt..
Det endte med at jeg trosset all sunn fornuft, jeg skar gjennom – eller som noen vil si, trumfet og trampet igjennom.. Jeg bestemte meg for å beholde barnet.. Noe annet var det ikke å gjøre.. Og det mot kjærestens vilje.. Sånn egentlig.. Jeg tok sjansen – med fare for å sette både forhold og annet på spill… For man angrer vel ikke på de barna man får?
Jeg.. Et dårlig menneske?
De første ukene etter avgjørelsen ble tatt følte jeg meg som en skikkelig dritt.. Steminga her i heimen var mildt sagt ganske anspent og jeg gråt mye og gikk hele tiden med den store, ekle klumpen i halsen..
Men heldigvis.. Etterhvert så løsna den iallfall opp såpass at man følte man fikk puste..
Jeg turte å spørre litt rundt på termingruppa mi på nett om det fantes andre i samme situasjon og fikk både støtte og gode ord, men samtidig så følte jeg meg som en dritt..
Her har jeg slitt og kjempet for de to første barna mine, andre sliter hardt for å bli gravide, noen har mistet barnet sitt, og så satt jeg der.. og følte det som jeg gjorde.
Samvittigheten har aldri vært så svart. Verken før eller etter.. Man vekslet mellom å lure på om dette var en straff for noe, eller om det var et slags lykketreff man ikke visste om var et lykketreff enda.. Vondt var det stort sett hele tiden uansett…
Jeg følte heller ikke det hjalp å prate om det, verken på nett, med kjæresten (som nå straks skulle bli samboer) med mamma eller venninner.. Utad ble det etterhvert offentlig at vi ventet smått, og jeg prøvde stort sett å klistre på meg et smil å bare bekrefte at “Joda, vi hadde nok gått oss på en smell, men det gikk sååå bra! Vi gleder oss!”
Men tiden gikk!
Etterhvert som mageboeren begynte å gi beskjed om at han var der inne så kom følelsene litt etter litt.. Men samtidig egentlig ikke helt nok.. Og den dårlige samvittigheten blånekta å slippe taket..
Hvorfor følte jeg det sånn!? Med de to andre var morskjærligheten tilstede fra to streker på testen, men denne gangen satt det så langt inne.. Og jeg undret virkelig på hvorfor.. Og når jeg ikke fikk vite kjønn på ordinær ultralyden, sånn som jeg virkelig ville så hjalp ikke det heller..
“Mer å være lei seg for“, var min tanke, i stedefor å fokusere på at det i magen bodde en helt fantastisk frisk og fin baby..
Og tiden gikk litt til…
Det ville seg slik denne gangen at det ble endel flere ultralyder enn den tidlige og den ordinære, og på vekstkontroll nr 2 så ga kjæresten og nå sambo etter, og sa at jeg/vi kunne få vite kjønnet på babyen.. Jeg som var hellig overbevist om at der var ei jente, holdt på å deise i bakken når ultralyd-legen sa bestemt at der var en gutt! En liten lillebror!❤︎
Og NÅÅÅ kom morfølelsen deisende som ei stekepanne i bakhodet! For en utrolig *pang*opplevelse!
Jeg gråt, og jeg gråt og gråt og gråt.. Jeg gråt resten av ultralyden, jeg gråt mens vi gikk til bilen og jeg gråt hele veien hjem..
Jeg gråt ut all dårlig samvittighet, jeg gråt ut all skyldfølelse og jeg gråt ut alle de “slemme” tankene jeg hadde hatt de siste 27-28 ukene.. Når jeg kom hjem var jeg tom.. Sånn ekte, følelsesmessig helt tømt.. Og helt utslitt sovna jeg på sofaen.. Når jeg våkna igjen da var jeg faktisk lykkelig.. Og jeg gledet meg noe helt vannvittig til lillebroren skulle komme.. For en god og herlig følelse!
Men samtidig så gjaldt dette stort sett bare meg, min kjære hadde sine øyeblikk han også, men dette svangerskapet og denne babyen var nok egentlig noe jeg gjorde og tok på meg alene.. Og som jeg egentlig fryktet fortsatt måtte ta på meg alene etter fødsel..
Men jeg tok så inderlig feil! ❤︎
Nå er det 3 måneder siden fødselen, og det omtrent litt magisk det som har skjedd.. Og vi er så forelska i den fantastisk fine gutten vår.. BEGGE TO! Han er så fin og god og så uskyldig oppi alt, og jeg håper virkelig han har tilgitt oss for starten han fikk i magen.. Alle de vonde tankene og avgjørelsen som nesten ble tatt…
Og jeg har lært.. At selvom man tvilte, om man kanskje avogtil angret, og man syntes det var forferdelig tungt!? Ja så var det så inderlig, vannvittig verdt det!
Tilogmed fødselen, som var den desidert jævligste og verste av de tre jeg har hatt, står igjen som et fantastisk minne nå.. Om en hvor sinnsykt det kan virke..
Og kanskje er det fordi veien fram til dit vi er i dag har vært humpete og vond, at vi står sterkere sammen enn noen gang..
