Du har nok flere timer i døgnet enn meg…

Det kom som en kommentar på instagram.. Og den traff egentlig et litt ømt punkt kjente jeg. Ikke fordi jeg tok det som kritikk eller noe annet, men jeg kjente at tankene vandret tilbake i tid på et vis.

 

 

For det er jo ikke jeg som har fått flere timer i døgnet i det siste, men mine prioriteringer har endret seg… Ganske mye.

For når minstemann sover så er ikke førsteprioriteten å røske frem støvsugeren, eller rydde, eller legge sammen klær.

Det er ikke viktig at han sovner i senga fordi jeg ikke har tid til å gå tur lenger.. Eller.. Jeg trodde jeg ikke hadde tid.

Jeg blir ikke stressa fordi om hundehårene samler seg litt opp, eller at småbilene ikke står på rekke i vinduskarmen..

Jeg har lært meg at tiden sammen med minstemann er for verdifull til at jeg orker å stresse meg syk og til dels veldig lei meg fordi han “aldri sover lenge nok”

Jeg TAR meg tid, fordi – etter en lang permisjon, på faktisk hele 1 1/2 år der jeg stresset med å skulle rekke alt mulig, har innsett at alt jeg prøvde å rekke ikke var verdt støvet under sofaen engang.

Og at det jeg ikke tok meg tid til var faktisk det som virkelig betydde noe.

 

Og jeg skammer meg for å ha frarøvet Alfred`en min den gleden over en solskinns-trilletur, og gleden av å se verden enten fra vogn eller bæresele, fordi jeg ikke hadde tid, til oss to.
Det var så mye annet man prioriterte først.

 

Så nå har jeg lært, og det er vel det som viser igjen på instagrammen min 🙂

Og det gjør meg faktisk lykkeligere å prioritere livet enn bare husarbeidet.

Og dermed så kanskje det virker det som døgnet har flere timer?

Selvom jeg nok bare har rokkert om på de timene jeg har…

Jeg er rett og slett ikke klar for dette!

Så alldeles på ingen måte!

Jeg og Alfred`en min har på en måte bare tråkka rundt her i vår egen boble, vi har kost oss hjemme (for det meste) tatt livet litt som det faller seg og vi har hatt god tid!
Tid til å leke, lese og lære, tid til å være sammen, pusle med vårt og være oss.. Han har vært med på husarbeid, på levering og henting av unger på skolen, rett og slett bare hengt på. Han har fått sove når han var trøtt og lagt seg når det passet han – for han skal jo ikke noe spesielt dagen etter.

Nå er den perioden over og jeg må innrømme jeg sliter litt mye med akkurat den biten der. For selvom jeg nok i perioder har hatt det både tungt og vanskelig, så har jeg allikevel følt at jeg har vernet den lille mannen fra alt vondt her i verden ved å ha han hjemme, jeg føler jeg har gitt han mye mer enn han har tapt på ikke være i barnehagen – og jeg skulle så veldig gjerne ha klart å fått det til litt til.

Men i dag har Alfred vært i barnehagen, sånn på ekte – 17 måneder og 1 uke gammel. Så pitteliten men allikevel så stor.

Så dette er jeg rett og slett IKKE klar for! 

Men som med mye annet her i verden så er det ikke barebare å gjøre det man føler er best, eller gjøre det som er enklest. Det er litt mer enn bare det.
Her er det økonomi som veier tyngst faktisk – og det faktum at man etter så mange år hjemme så blir man litt tullerusk i toppetasjen, så det er på tide å komme seg UT og opp igjen her i verden!
Og til akkurat den biten gleder jeg meg noe så salig enormt, og er ganske klar for!

Å få komme seg UT av huset på daglig basis, (iallfall flere dager i uka) føle seg nyttig og ha en funksjon? Jeg kan omtrent ikke beskrive med ord hvilken glede det skal bli!
Det blir selvsagt mer hektisk, mye mer logistikk og de store ungene må klare seg litt mer selv i større grad, men hallo da, det har de bare godt av!

Så da er det bare å logge seg på finn.no og dets like – i håp om å finne en jobb jeg er “meant to be” for. Har allerede funnet et par som det skal søkes på!

Wish me luck!

Ukas fjell!

Ukas første fjelltur ble “runden” min – den runden jeg har som mål å klare på kortest mulig tid og en eller annen gang helt ned i 45 minutter, den går opp på Skåla, opp på “fremsiden” og ned bak. Og på lørdag var jeg så heldig å få selskap av godeste snuppa – hun hadde allerede en fjelltur fra dagen før OG en fotballcup tidligere på dag i beina men det var visst ikke sååå nøye gitt, hun holdt ikke tilbake og løp fra mora si flere ganger. *kremt*

Processed with VSCO with av4 preset

Processed with VSCO with l6 preset

Processed with VSCO with l6 preset

Noen minutter etter vi hadde tråkka oss ut og over dørstokkmila kom regnet.. og vinden.. Og det ble ikke akkurat mindre av sorten til høyere vi kom, men det var ingen sure miner – vi bare gassa litt ekstra på. Og tråkka over dørstokken her hjemme igjen 1 time og 10 minutter etter vi dro. Noe jeg er veldig fornøyd med! En veldig fin tur en lørdags ettermiddag ❤︎

Tur nr 2 ble en skikkelig søndagstur! Skulle egentlig bare på en liten tuslerunde – endte opp med drøye 4,5 km 
Her var det samboeren som var i ekte kjedesegsøndagsmodus og dro med seg alle på tur, omtrent 4 km lenger enn vi hadde tenkt ble det, men fin tur til tross for litt manglende rutekunnskap *host* og manglende medbragt niste, gikk litt tom for energi si! Men alt i alt? En over middels ok tur! 

Fjellet altså! Den mest fantastiske treningsformen jeg vet om! For belønninga er så utrolig stor og mestringsfølelsen er så til stede når man står der på toppen og faktisk har nådd et mål! 

Men! Nå trenger jeg nye sko, solide fjellsko – lette og ledige som også kan egne seg til lett jogg på sti – men som også støtter over ankelen og IKKE koster en formue.. Finnes de? 

DE GODE SAMTALENE – dette trengte vi sårt.

Vi trengte dette sårt, det vet både du og jeg.. Men jeg har liksom ikke helt fått det til i det siste, dette livet.
Det har vært mer traktorvei enn både grusveier og asfalterte riksveier, det har gått både sakte og trått. Energien har vært helt lavmål, ordet sliten har fått en helt ny betydning og setningen “Jeg er en elendig mamma” har gått på repeat inni hodet mitt de siste månedene.. 

Men i går så ble plutselig dørstokkmila mye kortere enn den pleier å være, den var ikke der i det hele tatt faktisk, så da tok vi løs, jeg og du… 
Nå skulle vi ENDELIG få tatt den fjellturen sammen vi har snakka om så lenge, været var perfekt, temperaturen perfekt og humøret? Jaggu ikke så verst det heller.. 

Det skjer noe magisk når vi er sammen vi to, praten går liksom så lett, du orker å snakke med den derre “gamle morra di”, du forteller som en foss! Om skolen, kompiser, lek og hva du tenker om det meste. Og akkurat i går, akkurat den timen vi var på tur, så var det bare oss to, du.. Min aller første, og så jeg.. Og borte var alle konfliktene og alt vi krangler om, for det kan nemlig være ganske vanskelig å gå fra liten til mellom til stor, og konflikter har vi deretter. 

Og det var bare så U T R O L I G deilig! Så fantastisk digg å se at du ikke bare er stor, men også kan være litt liten enda.. 
Og de gode samtalene våre, de har jeg savnet.. Virkelig.. Utrolig mye.. 

Og så nådde vi ikke bare en topp men TO! Vi fikk virkelig kjenne på mestring vi to! Og selvom Atlas ser “litt” skeptisk ut her så tror jeg nok han satte pris på en skikkelig bursdagsgfjelltur på 7 års dagen sin.. Og så trengte vi to å “bonde” litt igjen, for i slitsomhetens navn så har vi nok sklidd litt fra hverandre vi to, du.. Min første og jeg.. 

 

 

8! (ÅTTE ÅR!)

Kjenner følelsen.. Kjenner.. Ramler tilbake, lukker øynene, husker hvordan det var å stå der.. I trappa, med rier.. Mens alle som kjørte forbi slakka ned for se.. Nå drar`a på føden! Jeg sto der, midt i skolerushet.. Da alle kjørte forbi.. Men det spilte ingen rolle.. 

I dag var dagen du skulle komme.. I dag var dagen da DU kom til verden, i rakettfart alldeles.. 

Jeg blir helt månebedotten av disse gamle bildene jeg altså! ❤︎❤︎❤︎

2 år og strikkemodell – søteste i verden ❤︎❤︎❤︎

Luringen min! 

Og i dag er du hele 8 år.. Jeg F A T T E R ikke hvor årene har gått, du som har blitt så stor!
Hjelpsom, pliktoppfyllende og god mot alle ❤︎

Selvstendig, sta og viljesterk.. Godeste, fine Alma`mi.. 

GRATULERER SÅ MYE MED 8 ÅRS DAGEN! 

 

Følg meg gjerne! 

UT Å NYTE SNØEN!

For i morgen er den borte uansett.. 🤣

Det kom plutselig endel snø i dag, og jeg som har vært innomhus siden søndag holdt på å gå på veggene her så det var på tide å komme seg UT! Alfred er litt pjusk om dagen, forkjøla og sår hals så jeg fant ut at bæretur må være bedre en vogntur, (hadde uansett ikke fått til å trille i 10 cm nysnø på en måte) så jeg kledde på et partrefire lag ull, og stroppa han fast før jeg freidig tok sambo sin jakke og gikk ut.
Jakka var sånn at den gikk akkurat rundt oss begge, og jeg fikk igjen borrelåsen i halsen, så da ble den jo bærejakke alldeles. Penger spart der liksom 😇

Fikk gjort det ærende jeg skulle, men så var det jo så fint ute, at vi bare måtte gå litt til..

Og den nærheten og kommunikasjonen man får når man bærer, den får man IKKE i nærheten av når man bruker vogn.

Så jeg skal absolutt bli flinkere til å ta bæretøyet ut på tur i stedefor vogna, selvom det er mer praktisk med vogn når de sovner.. 

Men en vellykka “transfer” ble tatt her hjemme, og han sov godt i nesten en time på sofaen.. *halleluuuuuuujaa*

Følg meg gjerne! 

SOM ENESTE JENTA..

Blant en bønsj med gutter, så står du fjellstøtt!

❤︎ Du er sterk, både i kropp og sjel, du veit hva du vil – og som regel blir det sånn også.. 

❤︎ Du er smart, lærevillig og du tar ting utrolig fort! 

❤︎ Du ser glede i de små tingene og er villig til å jobbe for å få det som du vil! Og så er det jo “oss to mot røkla” også da! 

Du har blitt så stor! Og selvstendig! Og rett og slett bare helt awesome!

Vi har selvsagt våre klinsjer vi også, og når to like stae geitebukker skal diskutere så hender det at det smeller, men vi ordner jo alltid opp!

Du altså ❤︎

Og jeg har gjenoppdaget speilrefleks-kameraet mitt, og innsett hvor mye jeg virkelig savner å ta skikkelige bilder igjen.. Så kanskje – kaaaanskje bildekvaliteten her øker litt sånn.. Etterhvert..😜

 

#foto #portrettfoto #familie #datter #livet

Å FÅ ET BARN SOM IKKE ER PLANLAGT…

Når man står sånn midt oppi alt, man er inne i det første året etter et samlivsbrudd, man har begynt å få ting på stell igjen, funnet en slags rytme, funnet noen å være glad i igjen, og man ser enden på ting som var vært litt dritt.. Når man da får to streker på graviditetstesten – da faller livet i grus… 

Sjokket var stort, det var massivt! Tankene raste!
Jeg kan jo ikke bli gravid uten hjelp av leger og helsenorge liksom.. Hvordan i H U L E S T E har kroppen min fått til dette!!? Dette hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd skulle skje.. 
Både poden og snuppa er nøye planlagt – og poden tok det jo årevis før han satt, så nei dette.. Dette så jeg aldri komme… Og både leger og gynekologer har jo sagt at å bli gravid uten hjelp, nei det kommer jeg aldri til å bli!
Den kaldeste dagen i november i fjor ble brått enda litt kaldere. Jeg var utrolig nok…. Gravid igjen… 

Distressed couple finding out results of a pregnancy test
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Han ville ikke.. 

Han ville ikke bli pappa igjen.. Og jeg ville egentlig ikke bli mamma igjen jeg heller, ville jeg?  Men abort? Er det egentlig et alternativ? Er det noe jeg, som to ganger har slitt for å bli gravid, kan gjøre? Kan man virkelig, som 34 åring – bruke abort som prevensjon? 

For å si det sånn.. Det ble et par-tre uker med MYE tårer, mange rare, lange, korte, meningsløse og meningsfylte samtaler.. Både med mamma, kjæresten og venninner.. Men ingen løsning skilte seg mer ut fra tåka.. Alt var bare et vissvass.. Og egentlig var det sånn det måtte være.. For innerst inne var ikke dette noen andres valg enn mitt..

Det endte med at jeg trosset all sunn fornuft, jeg skar gjennom – eller som noen vil si, trumfet og trampet igjennom.. Jeg bestemte meg for å beholde barnet.. Noe annet var det ikke å gjøre.. Og det mot kjærestens vilje.. Sånn egentlig.. Jeg tok sjansen – med fare for å sette både forhold og annet på spill… For man angrer vel ikke på de barna man får? 

Jeg.. Et dårlig menneske?

De første ukene etter avgjørelsen ble tatt følte jeg meg som en skikkelig dritt.. Steminga her i heimen var mildt sagt ganske anspent og jeg gråt mye og gikk hele tiden med den store, ekle klumpen i halsen.. 
Men heldigvis.. Etterhvert så løsna den iall
fall opp såpass at man følte man fikk puste.. 
Jeg turte å spørre litt rundt på termingruppa mi på nett om det fantes andre i samme situasjon og fikk både støtte og gode ord, men samtidig så følte jeg meg som en dritt..
Her har jeg slitt og kjempet for de to første barna mine, andre sliter hardt for å bli gravide, noen har mistet barnet sitt, og så satt jeg der.. og følte det som jeg gjorde.
Samvittigheten har aldri vært så svart. Verken før eller etter..
Man vekslet mellom å lure på om dette var en straff for noe, eller om det var et slags lykketreff man ikke visste om var et lykketreff enda.. Vondt var det stort sett hele tiden uansett…

Jeg følte heller ikke det hjalp å prate om det, verken på nett, med kjæresten (som nå straks skulle bli samboer) med mamma eller venninner.. Utad ble det etterhvert offentlig at vi ventet smått, og jeg prøvde stort sett å klistre på meg et smil å bare bekrefte at Joda, vi hadde nok gått oss på en smell, men det gikk sååå bra! Vi gleder oss!”

Men tiden gikk!

Etterhvert som mageboeren begynte å gi beskjed om at han var der inne så kom følelsene litt etter litt.. Men samtidig egentlig ikke helt nok.. Og den dårlige samvittigheten blånekta å slippe taket.. 

Hvorfor følte jeg det sånn!? Med de to andre var morskjærligheten tilstede fra to streker på testen, men denne gangen satt det så langt inne.. Og jeg undret virkelig på hvorfor.. Og når jeg ikke fikk vite kjønn på ordinær ultralyden, sånn som jeg virkelig ville så hjalp ikke det heller..
Mer å være lei seg for“, var min tanke, i stedefor å fokusere på at det i magen bodde en helt fantastisk frisk og fin baby.. 

Og tiden gikk litt til… 

Det ville seg slik denne gangen at det ble endel flere ultralyder enn den tidlige og den ordinære, og på vekstkontroll nr 2 så ga kjæresten og nå sambo etter, og sa at jeg/vi kunne få vite kjønnet på babyen.. Jeg som var hellig overbevist om at der var ei jente, holdt på å deise i bakken når ultralyd-legen sa bestemt at der var en gutt! En liten lillebror! ❤︎ 

Og NÅÅÅ kom morfølelsen deisende som ei stekepanne i bakhodet! For en utrolig *pang*opplevelse!

Jeg gråt, og jeg gråt og gråt og gråt.. Jeg gråt resten av ultralyden, jeg gråt mens vi gikk til bilen og jeg gråt hele veien hjem..
Jeg gråt ut all dårlig samvittighet, jeg gråt ut all skyldfølelse og jeg gråt ut alle de “slemme” tankene jeg hadde hatt de siste 27-28 ukene.. Når jeg kom hjem var jeg tom.. Sånn ekte, følelsesmessig helt tømt.. Og helt utslitt sovna jeg på sofaen.. Når jeg våkna igjen da var jeg faktisk lykkelig.. Og jeg gledet meg noe helt vannvittig til lillebroren skulle komme.. For en god og herlig følelse! 

Men samtidig så gjaldt dette stort sett bare meg, min kjære hadde sine øyeblikk han også, men dette svangerskapet og denne babyen var nok egentlig noe jeg gjorde og tok på meg alene..
Og som jeg egentlig fryktet fortsatt måtte ta på meg alene etter fødsel.. 

Men jeg tok så inderlig feil! ❤︎ 

Nå er det 3 måneder siden fødselen, og det omtrent litt magisk det som har skjedd.. Og vi er så forelska i den fantastisk fine gutten vår.. BEGGE TO! Han er så fin og god og så uskyldig oppi alt, og jeg håper virkelig han har tilgitt oss for starten han fikk i magen.. Alle de vonde tankene og avgjørelsen som nesten ble tatt… 

Og jeg har lært.. At selvom man tvilte, om man kanskje avogtil angret, og man syntes det var forferdelig tungt!? Ja så var det så inderlig, vannvittig verdt det!
Tilogmed fødselen, som var den desidert jævligste og verste av de tre jeg har hatt, står igjen som et fantastisk minne nå.. Om en hvor sinnsykt det kan virke..

Og kanskje er det fordi veien fram til dit vi er i dag har vært humpete og vond, at vi står sterkere sammen enn noen gang.. 

Følg meg gjerne! 

MIN TREDJE OG ALLER SISTE FØDSEL..

Og hvem skulle trodd at de ble den verste av dem alle? Både når det kom til tid, krefter og siste innspurt? 

Luringen…

Nummer 3 er en luring sies det, og selvom jeg sjelden tror på sånne kjerringråd greier så viste det seg at det iallfall stemte denne gangen. De to forrige fødslene har ikke vært like de heller på noen måte.. Nummer 1 var laaang og seig, nummer 2 en styrtfødsel uten like.. Så ikke like, men alikevel – helt greie, fine fødsler.. Og det er nok denne nummer 3 også, sånn medisinsk sett og om en stund vil jeg kanskje se på denne fødselen også som helt grei og fin. Men akkurat nå? Egentlig ikke.. Men here it goes iallefall.. 

Den store spenningen knyttet til denne fødselen var om den kommende storebror som har bursdag den 24. fikk ha datoen sin i fred.. Med termin den 25. så var det jo absolutt store sjanser for at det kunne skje, og minstemor er jo født en dag før termin, så spenningen var til å ta å føle på.. Den 24. kom og gikk uten at noe skjedde, vi feiret 10 års dag uten problemer. Mammaen min var her for å være barnevakt denne uka da det var mammauke for de to store mine. I tillegg er det jo veldig stas at hun er her. 

Termindatoen kom og gikk den også uten noe tegn til fødsel…
Vi kom oss tilogmed ut for å nyte det vannvittig fine være vi hadde også! Eller.. De andre fikk nyte – jeg satt fint på land og var veldig stolt mamma! 

BW-oCU9lH1K


Mamma har bursdag den 26. og den også kom, det samme gjorde pappa, lillesøs, og tantebarna på den siden.. Dagen gikk, vi handla litt, og grilla litt.. Ut på ettermiddagen, sånn rundt klokka 16-17 så kjente jeg at det begynte å murre ganske bra i mage og rygg.. Ujevne tak sånn av og på.. 30 minutter i mellom – 5 minutter i mellom – 17 minutter i mellom.. Med tanke på at forrige fødsel var unnagjort på under to timer fra første tegn så tok vi turen til føden.. Der dabba selvsagt alt av.. Null og niks på CTG målingen, hadde vel 2 cm åpning men livmorhalsen var lang, så ingen tegn til at noe skulle skje sånn her og nå iallefall.. 

Vel hjemme igjen så fortsatte kvelden som før.. Valgte å legge meg sånn passe tidlig i tilfelle det skulle ta seg opp igjen. Og utpå natta våknet jeg igjen av jevne tak med mellom 7-10 minutter i mellom som sakte økte i styrke.. Igjen ringte jeg føden, da var klokka rundt 4 og igjen, med tanke på forrige styrtfødsel så fikk vi komme inn til en sjekk.. 
Ble lagt på CTG registrering og alt bare dabba av, en gang til… Fikk allikevel bli på sykehuset til utpå morgenkvisten (den 27.) sånn i tilfelle noe starta.. Men naaah.. Ikke nå heller.. På vei ut av rommet og hjem gikk vi oss på ei venninne av meg som fikk baby den 26… Og måtte gråte en skvett for det.. Han var så liten og fin, og når jeg tenkte på han jeg hadde i magen og som snart skulle ut så ble det i overkant mye for et sånt hormontroll som meg.. Men uansett.. Hjem dro vi.. Igjen.. 

Sliten på en måte.. 

Jeg begynner så smått å bli utslitt nå, en lang natt uten noe søvn, 2 bursdagselskap, varme og mye uro i kroppen gjorde sitt til det.. Denne dagen (som var en torsdag) ble brukt til avslapping, jeg orka ingen verdens ting! Jeg ville bare sove sånn egentlig, men spenningen i kroppen gjorde det vanskelig.. Ut på ettermiddagen begynte det igjen å murre, men nå ville jeg verken ringe føden eller noe som helst.. Overbevist om at babyen skulle være der inne for alltid og at det bare var tull og tøys en gang til så ignorerte jeg igrunnen det meste.. Men nå ble det plutselig ekte saker, som tok seg greit opp i styrke sånn etterhvert, og nå skjønte jeg NÅ måtte det være ekte saker.. Så omtrent 12 timer etter vi forlot føden var vi tilbake igjen, fortsatt 2 cm men livmorhalsen var avflatet, så det var god fremgang.. Vi fikk tildelt fødestua vi skulle ha, endelig skulle dette svangerskapet være over! 

Riene ble sterkere og sterkere, fra å kunne snakke meg gjennom dem, til å måtte være stille til å konsentrere seg kun om pusten gikk det radigt. Og ikke lenger etter var jeg helt i min egen boble.. Min egen fødeboble… 

Spørsmål ble besvart med “mhm.. nhhhhm..”
Øynene igjen – og bare ligge i badekaret mens den vordene pappaen spylte varmtvann på korsryggen min til både armen og skulderen hans ble nummen vil jeg tro.. Og der lå jeg å vugga i varmevann, sliten og dønn fortvilt over de manglende pausene mellom riene, de kom tett som hagl og jeg rakk ikke å hente meg inn mellom dem.. 

Pressriene var som pressrier er, helt sinnsyke.. Jeg er IKKE en stille føder for å si det sånn, og jeg hørtes nok langt utover både føde og barselavdelingen, men dette var vondere enn noe annet jeg har opplevd, seriøst null kontroll verken på kropp eller hode, og da ble jeg veldig redd og kjente panikken spre seg.. 
Heldvis så vel jordmor hvor dette bar så hun leita fram strengestemma og fikk meg til å fokusere på å presse når riene var der, og prøve å ta pauser når de ikke var der, måtte få beskjed om begge deler, jeg kjente seriøst ikke når pressriene var tilstede og ikke, alt var bare en sinnsyk smertepøl.. 

Men ut kom han til slutt, etter det jeg trodde var en times tid med pressrier, men som egentlig bare var noen minutter.. Litt for stille var han og panikken rakk atter en gang å ta meg før han klarte å presse ut et lite hyl.. 

Og da.. Endelig.. Var min tredje og aller siste fødsel over..
Klokka 03:56
(etter to dager med avogpå fødsel) kom lille store Alfred til verden.. 
3460 gram og 50 cm lang.. Og helt alldeles perfekt 
❤︎ ❤︎ ❤︎

Og grunnen til at denne fødselen føltes så utrolig mye verre enn de to forrige, viste det da seg senere, at jeg hadde klart å få en brest på halebeinet når han kom ut.. 

Følg meg gjerne! 

#fødselshistorie #fødsel 

Å TA ET VALG MAN IKKE VIL..

Det hadde ulmet i bakhodet.. Ganske lenge faktisk.. Det valget man måtte ta, det man ville utsette til det uendelige, men som tvang seg nærmere og nærmere hele tiden.. Som et slags trykk mot brystkassa man ikke ble kvitt.. Den dårlige samvittigheten som gnagde og ropte bare høyere og høyere.. 

“Alle” påpekte det, at det beste hadde vært om hun fikk et hjem som hadde mer tid, mer overskudd, der hun fikk den oppmerksomheten hun virkelig fortjente.. 

For hun er en krevende hund, som når hun ikke får det hun trenger, blir vannvittig travel.. Man ser hjernen hennes går på høygir og hun klarer IKKE å slappe av.. Og det har vært nok av dette den siste tiden (siste året) for å si det sånn.. Så når Molly sin tidligere medeier sa hun hadde funnet noen veldig fine mennesker som kunne gi Molly det hun trenger, så var det bare å trekke pusten – og være fornuftig – pakke egoismen til side – og si ja takk.. 

Så nå får jeg snapper og bilder av fjellturer, lekeplassturer og andre turer.. Hun koser seg med de nye, fine folka sine og jeg tror faktisk hun får MER enn hun trenger.. Så jeg angrer ikke – sånn egentlig.. Men det gjør litt vondt uansett..

Og ungene.. De ser ikke dette sånn som jeg gjør det for å si det sånn.. Men jeg håper det går over sånn etterhvert.. 
Men vi savner.. Det gjør vi..

Følg meg gjerne!