Det har skjedd litt siden sist jeg hadde småtroll (altså under 3 år) og jeg blir helt svett jeg altså.
Det er et utstyrshysteri uten sidestykke, og nå det siste jeg tydeligvis har gått glipp av er det nye fenomenet “OVERGANGSKO!”
Fra Eurosko – til den glade prisen 899 kr, som i vårt tilfelle hadde var i ca 3 uker om vi hadde kjøpt den når bjørka spratt..
Jeg skjønner altså hvilken sko det er, og hvilken funksjon den skal ha, (ref overskriften) men at dette her er et MÅ HA produkt, sånn som jeg leser meg frem til på div foreldregrupper, det forstår jeg faktisk ikke.
Det er i tillegg sannsyligvis ikke nok med bare ett par til en fot som øker to størrelser i uka, nei man må selvsagt ha TO!
Et lavt og ett høyt par!
Og skal du være skikkelig god mamma (eller pappa) så skal du selvsagt ha et av disse merkene som koster 999 kr paret. x2.
Jeg…. dør… innvendig..
Eurosko og andre med dem har til og med egen kategori på hjemmesiden for overgangsko.
Her gikk vi rett fra vinterstøvlene til joggesko, det var to poff og en smell så var sommer`n her, no need for overgangsko av noe slag, og jeg tror at om vi hadde hatt et kvarter med vår så hadde det nok gått bra det og.
Og den høye versjonen må du også ha, 999 kr takk.. Snakkast om 3 uker..
I tillegg er det som kalles overgangsko bare en litt mer solid joggesko, så hvorfor ikke markedsføre det som det?
Unger går i fjell og fjøre, de trenger selvsagt en solid og god sko, men å skape et MÅ HA behov så fort kalenderen bikker mars, det synes jeg er en unødvendig ting.
Man føler jo seg utilstrekkelig nok fra før når det kommer til utstyrshysteriet, og nå har altså skofolka klart å lage et “behov” til. Nemlig den skoen man må ha når vinteren er på hell og våren er i emning.. *rullerknallhardtmedøynene*
Mitt råd til alle mammaene på facebook som nå desperat hyler etter råd om den beste overgangskoen, tenk.. Er behovet der? TREEEEENGER vi det akkurat nå? Kan jeg spare disse pengene? MÅ jeg ha to par, ett høyt og ett lavt? Eller kan poden tråkke i vintersko/joggesko/gummistøvler når været tilsier det litt til 😉
Hilsen hun på unge nr 3 som har lært ett nytt begrep de siste ukene.. Overgangsko…
Om du velger å gjøre dette hjemmehos deg selv er det helt i orden, men ikke i en restaurant Det er en plass som er laget for å spise, og alle som er der spiser sammen.
Sannheten er at jeg er ikke enig med det du gjør der, jeg vet ikke hva du hvordfor du velger og gjøre det på en sånn måte men jeg blir litt kvalm av det. Det er sikkert mange som vil forsvare retten til og gjøre det. Men det forandrer ikke mitt syn på saken.
Det er en dårlig vane, når du ser på bildet ser det så ser det ut som en helt normal ting for henne å gjøre. Ja hun sitter der som ingenting galt har skjedd, men ikke sett de skitne flipflopene dine på bordet.
Og statusen sin gjør nytta si den, den er BÅDE humoristisk, den sjekker om folk faktisk LESER det som blir skrevet OG den får blodtrykket til å øke, iallefall frem til man når siste linja 😉
Men så måtte det jo komme da, en sånn surmaga kommentar om amming, og at man helst ser at DET ikke foregår på steder det ferdes folk. At man faktisk blir BRYDD av at andre mater babyen sin..
Jeg var egentlig tenkt å bare la det passere, det blir så dumt at det egentlig ikke er verdt å sløse verken tid eller kalorier på å kommentere, helt til jeg oppdaget at dette mennesket sitt PROFILBILDE på facebook er tatt på en fjelltopp (so far so good) der en mann står med BEGGE hendene godt planta på denne damas pupper!! Da ble dobbeltmoralen så sviende varm at jeg bare måtte – for hvorfor i alle dager skal det ikke være greit å mate babyen sin ute blant folk – men samtidig så skal offentlig puppetafsing være helt greit.. (?)
Jeg fikk faktisk både svakesjuka, dånedimpen og ble helt sjakkmatt på en gang..
PS: dette er et godt voksent menneske med voksne barn.. For den som måtte lure..
PS 2: Beklager dialekta, men det var nå dette språket diskusjonen foregikk på..
Dette her er en stund siden nå, men jeg sitter fortsatt her å lurer på hvor i svarte verden feilet hen..
Sånn for å ta det hele et skritt lenger..
Vi har et føkkings ansvar – til å STØTTE de som vil amme, at ingen skal måtte føle noe som helst slags ubehag om de må leite frem puppen om det så er på kafe, ferge, på et kjøpesenter eller på butikken. Og de er deres fordømte rett til å gjøre det om det blir nødvendig!
Og vi skal og MÅ også lære barna våre dette!
Om datteren min noen gang føler at amming gjør henne BRYDD? Janei da tror jeg jaggu jeg kommer til å ta det som et personlig nederlag gitt!
Ammer/ammet du barna dine offentlig? Og føltes det greit?
—————————————————————————————-
PS 3: -Og før noen begynner å hyle om å henge ut noen og blablabla… Denne venninna min har nærmere 840 venner på facebook – det er i aller høyeste grad en offentlig ytring og jeg ble dermed kalt rævhøl.. Helt offentlig…
«En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er den offentlig når ytringen er framsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer»
Sommeren 2015 ble det avsatt en dom i Stavanger hvor «større antall personer» ble definert til å være over 20 personer. Om det er en lukket eller hemmelig Facebook-gruppe/profil spiller ingen rolle. Over 20 personer betyr offentlig ytring.
Flere timer unnagjort på badeland i påska, noe både de store ungene, samboern, jeg og Alfred virkelig liker, det er gøy å plaske i vann, hoppe fra 5 metern, stå på hodet på bunnen og å få leke med barna.. Det er noe vi gjør så ofte vi kan og har mulighet, og det er trivsels over hele fjøla. ☺️
Men det aller beste med å ta seg en tur på badeland er faktisk det at man får rett i fleisen at KROPP er jaggu meg helt TippTOPP!
Det blir som en slags studie i å innse at ingen er like, i å lære at det er faktisk ingen som er perfekte og at det meste er helt tipp topp kjempeflott!
Er det noe jeg er veldig god på så er det å finne feil med meg selv, og med mammakroppen inntakt og gravidkiloene som sitter som de skulle vært limt på og et bekken som hindrer de største sprellene så får selvtilliten seg en kraftig knekk, og kanskje ikke bare en heller.. Jeg har i hele vinter følt meg skikkelig dritt, og selv om man VET at man ikke er alene så føles det veldig sånn.
Men det man ser om man tar seg en tur dit de fleste er minimalt kledd er at det er helt innafor med bolledeigmage når man har barn. Det er helt innafor å ikke være veltrent å like fit som alle på internett..
Av de hundre mammaene som var der på søndag tror jeg at jeg så EN mamma som hadde orka å trent litt, og at pappakroppen er i aller høyeste grad en ting som finnes!
Og jeg tror helt på ekte at det er sunt å få sett avogtil at folk flest ikke ser ut sånn som på instagram, at i den ekte verdenen så kommer kroppen i alle former og fasonger og det hindrer ikke noen i verken det ene eller andre.. Jeg så bare badeglede, kvalitetstid og lykkelige barn uansett hvilken form det var på mamman (og pappan).
Og det rare med det er, at av å innse at det meste er innafor normalen, så kom lysten til å komme seg ut mer også, kanskje fordi presset med å få resultater bare forsvant. At man skal ut å bevege seg fordi det er en bra ting å gjøre for kroppen sin er et mål som faktisk er bra nok!
Er det å aldri tape ansikt viktigst? Eller er barna det?
Grunnen til denne rekka med spøsrmål stiller jeg egentlig som følge av at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag samt at det er noe jeg har observert rundt meg og jeg stusser litt i det..
For noe som jeg personlig mener er viktig å lære barna våre er at følelsene våre er viktige, og at det er noe alle har, også voksne..
Jeg mener det er uhyre viktig at de lærer at voksne også kan være lei seg, sinte, oppgitte, glade, lykkelige og hele spekteret ellers av følelser.
For om man skal opprettholde fasaden, å spare alle de vonde følelsene til etter ungene har lagt seg – hvordan skal de da lære seg å anerkjenne både følelsene sine og mine?
Jeg mener selvsagt ikke at de hardeste kranglene og uenighetene skal foregå foran barna, men jeg mener de har veldig godt av å se at selv foreldrene kan være uenige, at mamma og pappa også kan bli såret og lei seg, de har godt av å se både tårer og glede.. Og de må lære seg at også ord sårer..
Jeg tror (og vet) at for endel av de barna som vokser opp i hjem der fasaden er viktigst, vanskelige ting ikke skal snakkes om, og alt som har med triste, vanskelige følelser skal stues vekk, sliter når de blir voksne og plutselig må innse at jovisst faen, det ER vanskelige ting i voksenlivet, det var visst ikke så enkelt som de trodde det var og har heller ikke har fått med seg verktøyene til å takle dette..
Mine barn har sett meg gråte, mine barn har sett meg sint, mine barn har sett meg lykkelig og mine barn har lært at følelser er viktige, i uansett hva slags form de kommer i.. (Og jeg har sett det samme hos mine foreldre..)
De har lært at å være uenig er ok, tilogmed å krangle litt er ok, så lenge man behandler uenigheten med respekt.. Det er forskjell på å være uenig og rydde opp etterpå, og å gå bevisst inn for å såre..
Jeg er hellig overbevist om at om man klarer å være mer åpen om at livet ikke er så forbanna lett hele tiden, at kan man være ærlig og åpen om at livet går i bølgedaler, at det er vanskelig og av og til føles helt umulig og til og med kanskje helt svart, så er det følelser, de går opp og ned, og selv de svarteste dager går over, og neste dag står faktisk ny og ubrukt, med nye muligheter, klarer vi å lære dem det så står våre små håpefulle bedre rustet både fysisk og ikke minst psykisk til det voksenlivet som venter dem..
Enig eller uenig? Del gjerne dine tanker om temaet!
ADVARSEL!: Sure oppstøt på vei! Kan medføre dårlig samvittighet og muligheter for selvransakelse OM du er en av de som føler seg truffet av dette innlegget..
Denne går til deg som har barn og som tror du er i overkant perfekt i forhold til alle andre, til deg som ikke tenker konsekvens når du tar et valg, og til deg som klarer å rettferdiggjøre dritt-oppførsel med at “hun/han/de gjorde noe jeg ikke synes noe om”..
Hva tror du egentlig du lærer videre til barna dine med å holde på sånn?
Når et menneske du kjenner tar et valg du ikke ser på som “det rette” så er det ok å begynne å kritisere og slenge dritt?
Når et menneske du kjenner kanskje ikke har det så innmari enkelt.. Så er det greit å bare stenge alt, lukke døra og si “baibai, jeg liker ikke det du har gjort så nå fårru klare dæi sjæl!”
(Før jeg hamrer videre, så må jeg komme med en liten disclaimer.. Jeg ligger IKKE våken om nettene å gråter over dette her, ei heller sjenerer det meg i hverdagen, men når ungene kommer å spør om HVORFOR disse menneskene oppfører seg som noen tusseladder så blir jeg litt frustrert og irritert.. For dette er en måte å oppføre seg på som jeg helst ser at mine barn verken lærer seg eller fører videre.. )
Jo det man gjør med ungene når man slenger dritt rundt middagsbordet, plutselig lukker døren for de som en stund var der og stenger ute alt man ikke liker, er at man fører disse megamygla holdningene videre..
Man lærer barna å sortere menneskene rundt seg i kategorier og båser som ingen mennesker fortjener å bli sortert i.. Man lærer barna sine at det å være unik og forskjellig er en dårlig ting, at det å ta valg som ikke er populære sånn der og da er farlig, og man prenter videre holdninger som burde dødd ut på 1970 tallet engang.. (iallefall 80 tallet!!)
“Man kan ikke like alle, eller være venner med alle” får jeg av og til høre, og det er greit det..
Det er ikke alle jeg heller føler jeg er helt “på nett” med, men jeg prøver alikevel å være et hyggelig medmenneske..
Jeg hilser på dem når jeg møter dem på butikken, sier “Hei!” og “Hvordan går det?” istedefor å bli et morskt, skotuppstirrende menneske som strener rett forbi og later som man ikke finnes..
Barn legger nemlig merke til sånt! Og enten setter de spørsmålstegn ved oppførselen eller så adopterer de holdningene..
Og sannsynligheten for at barn som bor sammen med sånne holdninger tar de til seg i stedefor å sette spørsmål ved dem er vel heller ganske stor vil jeg tro… Da blir det en ting som blir normalen, en standard som man ikke stusser på.
For her er ikke de vant til sånt, så det er vel derfor det var lettere å sette spørsmål å og være litt undrende, i stedefor å godta at det bare var sånn..
…en blir seriøst overhappy og griselykkelig av en 18 pk med Chicken Nuggets fra McDonalds..
At det var en times reisetid fra Mc`ern og hit sånn at de var kalde og rare spiller ingen rolle..
Jeg bor på bygda liksom, vi har ikke McDonalds her… Og når man har hatt lyst på noe i et par måneder så blir man selvsagt veldig happy når man endelig får det..
Heldige meg – og heldige sambo som husket at jeg hadde såååå lyst på!
Fredag… Ukas beste dag.. Sånn egentlig og i utgangspunktet iallefall..
Internettet bugner over av klisjete meme`s og helga er nær..
Men for meg? Fredag..
Hva betyr fredagen for noen som egentlig har “fri” hver eneste dag.. Fri i hermetegn for alle som har barn og et hus (og en mann) å ta vare på veit jo at selvom man ikke jobber på en daglig basis så har man aldri fri..
Fredag betyr sånn rent personlig absolutt ingenting.. Den er like fin som både mandag og onsdag.. Og i en lang periode så ga jeg en lang beng i hvilken dag det var.. Men fredagen er jo egentlig ganske fin om man VIL at den skal være ganske fin..
Så i arbeidsledighetens (og bekkenløsningens) navn så bestemte jeg meg for at fredagen skulle bety like mye nå som når man endelig ser enden på arbeidsuka.. Det betyr ekstra god middag/kvelds, nyvaska hus, kanskje herlige friske blomster i en vase, alt rot enten ryddes (eller stues på et kott) og når det endelig er gjort? Lave skuldre.. Helst til neste fredag.. 😉
Dette er jo ting man også gjør når man kommer hjem fra jobb en fredags ettermiddag, iallefall gjorde jeg det, så forskjellen er jo at jeg har mye bedre tid til å gjøre det nå, men når man ikke har jobb så har jeg ofte tatt “helgavasken” på en onsdag og da får man jo ikke den fredagsfølelsen på en fredag.. Når man trenger den..
Og jeg tror ungene også får litt ekstra helgefølelse når de kommer hjem på fredagene, og når alt kommer til alt.. Så er det jo faktisk kun det som betyr noe 😉
Men i dag har jeg jo også jobba litt med luesøm på bestilling, og da får jeg jo juksa meg til ekstra helgefølelse..
Ble den kul?
Dette stoffet har visst falt i smak hos både småguttene og mammaene deres.. 😉
Vil du bestille en? Send en mail med størrelse og om du vil ha med eller uten brem. Eventuelt kan du gå inn her og se om du finner noe av det som er ferdig som faller i smak.
Tenkte jeg skulle skrive et lite innlegg om dette nå siden året nærmer seg slutten, jula nærmer seg og 2017 kryper nærmere og nærmere..
Dette året har, for å si det MILDT, vært et år fullt av omveltninger og forandringer og jeg har lært folk å kjenne på godt og vondt..
Dette året her startet jo med den største smellen av de alle.. Jeg verken taklet mer, orket mer eller greide å kjempe mer, så jeg valgte å flytte ut fra han jeg var gift med og pappaen til ungene i begynnelsen av januar og søke om separasjon. Jeg var rett og slett ferdig… Og noen ganger er det ikke “bare” å jobbe hardt så ordner alt seg. Noen ganger går ting til helvete og litt til, og det får faktisk være greit..
Det jeg lærte i begynnelsen av 2016 om dette temaet er at mange (ikke alle altså!) liker å fråtse i at andre har det vondt.. Samlivsbrudd og at andre sine liv går i grus gir mange endelig en rett til å ha en mening, ikke bare om deg, men om mennesket du har vært gift med, vennene dine, ungene dine, dine evner som forelder og valget DU har tatt om å prøve å få det livet du selv synes du fortjener.. Og er det ikke nok dritt å ta av? Janei da finner vi på litt ekstra dritt, sånn at man ikke går tom for ting å prate om..
Og klarer du å karre deg til et snev av lykke i en ellers dårlig periode i livet ditt, janei da er det galt det også. Da prater man med feil personer, har feil intensjoner, eller bare rett å slett ER feil..
Tar deg en fest på ei barnefri helg? FEIL! Du burde sitte hjemme å skamme deg over valget du har tatt!
Sitter hjemme ei barnefri helg for å bare være trist eller alene for å tenke? FEIL! Du burde kommet deg ut mer for å møte folk å få litt “frisk luft!”.
Så kom våren, ungene og jeg hadde overlevd vinteren, det ble lysere ute, humøret kom sakte men sikkert på plass igjen sammen med sola. Lysten til å begynne å leve litt mer kom snikende… Det ble litt fjellturer, byaturer, Oslotur, vin, sang og gøy… Et normalt liv for folk flest som har regelmessig barnefri med andre ord..
Men i 2016… Neeh..
Det var for tidlig til å begynne å leve igjen, jeg burde vistnok fortsatt ligget under dyna i fosterstilling, være lei meg og lei av livet. Gud forby om jeg fortjente å ha noe som helst slags trivsel i livet mitt!
Og jeg begynte å kjenne på følelser det kjentes ut som det var lenge siden jeg har hatt, jeg kjente humøret stige, lysten til å GJØRE ting kom tilbake, jeg ble mer opplagt, blidere og mer omgjengelig..
Jeg ble rett og slett forelsket…..
Men at jeg hadde møtt noen? Bare noen måneder etter jeg flyttet ut? Fy skam altså!
Jeg er fullstendig klar over hvordan mitt liv og mine valg må ha sett ut fra utsiden, jeg skjønner at det kan se både rått og brutalt ut både på den ene og andre måten, men de som lurte, og de som brydde seg tok seg faktisk tid til å spørre.. “Hva GJØR du på nå? Er du sikker på at dette er lurt?” Og de fikk både et svar og en forklaring på det aller meste, og da var det faktisk greit, de trengte ikke være enig, men de fikk iallefall en forståelse. Og min respekt…
Og det skulle jeg ønske flere hadde gjort..
Det hadde jo bare vært å spørre! Kom på besøk, få en kopp kaffe å ta en prat?!
Frem mot sommeren roet det seg heldigvis, andres liv ble mer spennende en mitt og folk flyttet fokus.. Det var igrunnen litt godt!
Det ble ferietur, opplevelser og avslapping..
Etrett og slett herlig liv ❤︎
Når høsten kom tok ungene og jeg et valg – et valg om å rett å slett ta sjangsen..
Vi hadde familieråd, gode samtaler og ble enige.
Så vi pakket sakene våre og flyttet.. Inn til de to “karanje” vi alle tre hadde blitt så glad i…
Og det går veldig bra… Ungene trives, jeg trives og jeg vet at jeg tok det rette valget..
Vi har det rett og slett bra! (sikkert til noens store ergrelse 😉 )
Livet er faktisk helt åkey, og det føles skikkelig, skikkelig bra!
Og hva jeg har lært dette året?
– At folk prater om deg bak din rygg sier faktisk mer om dem enn om deg, tenk at ditt liv er så mye mer interessant enn deres da? Hurra liksom! PRØV å ikke bry deg selvom det er forferdelig vanskelig der og da. Jeg har lært, det tok laaaang tid, men nå går det faktisk inn ene øret og ut det andre.
– Ta sjansen! Grip nye muligheter med åpne armer. Plutselig finner du deg i nye situasjoner, du får nye opplevelser og kanskje det tilogmed skjer skikkelig gode og bra ting!
– Når en dør lukkes åpnes en annen.. Veldig klisje, men også veldig sant…
– Man blir sterkere av å faktisk måtte kjempe, man klarer faktisk det man må, og litt til..
– Sett pris på de gode vennene og ikke minst din nærmeste familie, de betyr faktisk mer enn man tror.. Just saying..
Selvom dette har vært et år med store og brutale omveltninger så tror jeg ikke jeg ville vært dette året foruten.
Mange opplevelser både på godt og vondt, og selvom året startet med et brak så har det dratt seg veldig bra til mot slutten altså.
Livet kan man ikke alltid styre sånn som man vil, og kanskje det egentlig er en bra ting 😉
Sett pris på de små tingene folkens, det har iallefall jeg lært meg å gjøre..
Min tid er viktig for meg.. Og det er også veldig viktig å fylle den med mest mulig betydningsfulle ting som gjør at dagene føles fine. Hadde meg en alvorlig bloggrunde her for litt siden og fant masse inspirasjon! Så her er en liste over tidstyver man bør gi slipp på 😉
Ser du noe som mangler eller er overflødig? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂
– Ting som distraherer deg fra fine øyeblikk med fine mennesker –
Vær oppmerksom på de små tingene, legg vekk telefonen, gå turer, ha fine samtaler – vær sammen.
– Stress og mas –
Ta deg tid til rolige stunder, om du så må planlegge det, så skvis inn en stund med ingenting annet enn deg selv, tankene dine og refleksjon.
– Negative tanker om hvordan livet ditt er –
Ingenting er bedre enn et smil, og det kan hjelpe mot det meste. Selvom du sliter så betyr det ikke at du at du mislykkes!
– Dramaet rundt deg –
Slutt! Ignorer driten rundt deg! Snu ryggen til negativiteten og fokuser på det som er bra! Etterhvert vil det positive overskygge det negative og livet blir litt enklere.
– Lengselen etter alt du ikke har –
Nei, folk flest får ikke alt de har lyst på, men tenk positivt, det er mange som ikke har det du har nå, og det du gjerne tar for gitt ville mange ofret mye for. Lykke kommer sjelden til de som ikke setter pris på det de faktisk har.
– Å sammenligne deg med alle andre –
Dette er en stor byrde for selvtilliten, om man konstant skal sammenligne seg med alle andre får man jo ikke tid til å være seg selv.
– Å tenke på hvem du var eller hva du hadde før –
Du er ikke den samme personen nå som du var for ett år siden, eller fem måneder siden eller i forrige uke for den saks skyld. Du utvikler deg hele tiden, erfaringer gjør man seg konstant. Og sånn er livet.
– Å bekymre seg for feilene du har gjort –
Å gjøre/ta feil fører til erfaringer, lærdom og visdom. Fine ting kan ta tid så ikke gi opp! La feilene være motivasjonen din og ikke la ting fra fortiden styre fremtiden.
– Å bry deg om ALT andre mennesker sier og tenker om deg –
Ikke ta ting for personlig, du kan ikke forandre hvordan folk behandler andre, det du kan gjøre er å forandre hvordan du reagerer og hvem du omgir deg med.
– Et slags selvbedrag –
Livet blir brått litt bedre når du tar små sjangser, og det som kan være den viktigste avgjørelsen er å begynne å være ærlig med seg selv.
– Å følge andres definisjon på lykke –
Du må finne din egen definisjon, det funker ikke å følge andres ideer og drømmer.
– Å la seg bli brukt av mennesker –
Det du tillater er det som fortsetter, gi det du kan, men ikke tillat deg å bli utnyttet og brukt.
– Å prøve å imponere alt og alle – Det er komplett umulig, og du vil slite deg ut i forsøket. Vi trenger ikke tilfredstille alle og det er helt greit.
– Å la frykten holde deg tilbake –
Frykt er en følelse, ikke et faktum, og det beste man kan gjøre for å vokse som menneske er å gjøre ting man er redd for. Ta en sjangse og voks på erfaringen!
– Å tvile på seg selv –
Når du tviler, bare gjør det! Selv det minste steg fremover der og da kan til slutt bli det største steget i livet ditt.
– Å være rundt mennesker som alltid tråkker på drømmene dine –
Det er bedre å være alene, enn rundt mennesker som kun skal være negative om det meste. Ikke la verken drømmer eller håp bli tråkket på!
– Å tro at det perfekte tidspunktet vil komme –
Du kan ikke alltid vente på det perfekte tidspunktet. Avogtil må man bare tørre der og da, for plutselig er det kanskje for seint, og du slipper å lure på hvordan ting kunne vært.
– Å være trangsynt å dømmende – Åpne sinnet før munnen. Ikke hat det du ikke kjenner.
– Å være sint – Godhet/snillhet er ikke en svakhet, og det er ikke evnen til å tilgi eller akseptere heller.
Du tilgir ikke fordi du er svak men fordi du er sterk og vet at det er menneskelig å feile.
– Å ha hatefulle tanker i det store og hele –
Vær et eksempel, behandle de rundt deg som du selv vil bli behandlet, tilogmed de som er frekke og uhøflige med deg. Gjør godhet til et daglig rituale, det gjør det faktisk lykkeligere!
– Å angre på alt og ingenting –
Man har defintitivt angret på både ting man har gjort og ikke gjort, men ikke la angeren ta overhånd! Det er sikkert ting og tang man kunne gjort annerledes (eller kanskje ikke) Men gjort er gjort og det er ikke alltid man får gjort så mye med det. Lær av det og gå videre.
– Alle andre tidspunkt enn akkurat nå –
Ikke heng deg opp i fortiden, den er borte.. Ikke stress over fremtiden, den er ikke her enda. Lev her og nå og gjør det meste utav det.
Klarte du å lese alt? Takk!
Enig eller uenig? Let me know! 😉
