Det hadde ulmet i bakhodet.. Ganske lenge faktisk.. Det valget man måtte ta, det man ville utsette til det uendelige, men som tvang seg nærmere og nærmere hele tiden.. Som et slags trykk mot brystkassa man ikke ble kvitt.. Den dårlige samvittigheten som gnagde og ropte bare høyere og høyere..
“Alle” påpekte det, at det beste hadde vært om hun fikk et hjem som hadde mer tid, mer overskudd, der hun fikk den oppmerksomheten hun virkelig fortjente..
For hun er en krevende hund, som når hun ikke får det hun trenger, blir vannvittig travel.. Man ser hjernen hennes går på høygir og hun klarer IKKE å slappe av.. Og det har vært nok av dette den siste tiden (siste året) for å si det sånn.. Så når Molly sin tidligere medeier sa hun hadde funnet noen veldig fine mennesker som kunne gi Molly det hun trenger, så var det bare å trekke pusten – og være fornuftig – pakke egoismen til side – og si ja takk..
Så nå får jeg snapper og bilder av fjellturer, lekeplassturer og andre turer.. Hun koser seg med de nye, fine folka sine og jeg tror faktisk hun får MER enn hun trenger.. Så jeg angrer ikke – sånn egentlig.. Men det gjør litt vondt uansett..
Og ungene.. De ser ikke dette sånn som jeg gjør det for å si det sånn.. Men jeg håper det går over sånn etterhvert..
Men vi savner.. Det gjør vi..
Følg meg gjerne!
Så herlige bilder <3
Victoria Larsen: Takk! ;D
Ååååh ja det der gjør virkelig vondt langt inn i sjela………..en stund………men av og til må det taes slike valg – og hunden har det nok veldig bra, som du sier 😀
Flotte bilder. Det er alltid trist å gjøre noe slikt. Husker jeg fikk en hund av moren min når jeg var 15, vi måtte gi den bort, fordi jeg ikke tok ansvaret jeg hadde lovet, så moren min var lei av at alt ansvaret var på hun. Men trist var det uansett. De blir jo som familie, de herlige dyrene!
Etdiktomdagen: Ja, og hun har det tilogmed bedre enn hun hadde det her.. Men alikevel.. ikke spesielt gøy :/
Desirèe: Ja, de krever mye, og når man ikke har så mye å gi så må man jo ta ansvar.. Her ble omplassering den beste løsningen.. Har jo igjen gamlefar i huset, og håper vi får beholde han en god stund til 🙂
Nei ingen god følelse…………..