Er det en ting som er sikkert her i livet, er at i det sekundet man får barn så speeder tiden opp farten noe så kolossalt.. Det er omtrent som man blunker med øynene så har et døgn gått.. Nå har jeg blunka 94 ganger og du har blitt 3 måneder (og en dag) gammel..
Du har nå blitt 3 måneder gammel, du “prater” som en foss! Får med deg så utrolig mye mer rundt deg og er stort sett blid som en sol..
Sove har du sluttet med da, og dagene går som regel med til å “jakte på søvnen” – noe som frustrerer meg ganske mye til tider.. Men som med alt annet, det er en fase og det går over – det vet man jo, men det gjør det ikke så veldig mye enklere her og nå fordi – men vi står an av altså!
Mat på natta krever du også mye av, helst hver time. Det føles best akkurat nå.. Du våkner heldigvis ikke mellom matingene, så natta er heldigvis rolig selv om man våkner endel ganger.
3 måneder der altså, rart hvor fort tiden har gått.. Men vi koser oss vi – sånn i all hovedsak iallefall 😉
At siste blogginnlegg pirket en smule i sjela til folk hadde jeg regnet litt med, men at det skulle ta sånn av hadde jeg IKKE forutsett for å si det sånn..
Det har ligget ganske lenge på mac`en også, jeg har endret alderen til Alfred fra 1 måned, til 2 måneder, og nå før jeg trykket publiser, 3 måneder.. Jeg var livredd for å framstå som utakknemlig, utakknemlig for dem som kanskje sliter med å bli gravide, som har mistet eller som av en annen grunn sliter med dette.. Og utakknemlig for å få ha verdens fineste Alfred i livet mitt..
Men for meg handlet det ikke om utakknemlighet, det handlet om hvordan jeg tok det når det umulige ble mulig, og det ville jeg dele, for selvom jeg trodde vi var få viser det seg at vi er ganske mange, som har måttet granske sjela, og faktisk føle en risikerer både det ene og andre når man sitter i en sånn situasjon..
Når man står sånn midt oppi alt, man er inne i det første året etter et samlivsbrudd, man har begynt å få ting på stell igjen, funnet en slags rytme, funnet noen å være glad i igjen, og man ser enden på ting som var vært litt dritt.. Når man da får to streker på graviditetstesten – da faller livet i grus…
Sjokket var stort, det var massivt! Tankene raste!
Jeg kan jo ikke bli gravid uten hjelp av leger og helsenorge liksom.. Hvordan i H U L E S T E har kroppen min fått til dette!!? Dette hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd skulle skje..
Både poden og snuppa er nøye planlagt – og poden tok det jo årevis før han satt, så nei dette.. Dette så jeg aldri komme… Og både leger og gynekologer har jo sagt at å bli gravid uten hjelp, nei det kommer jeg aldri til å bli!
Den kaldeste dagen i november i fjor ble brått enda litt kaldere. Jeg var utrolig nok…. Gravid igjen…
Han ville ikke bli pappa igjen.. Og jeg ville egentlig ikke bli mamma igjen jeg heller, ville jeg? Men abort? Er det egentlig et alternativ? Er det noe jeg, som to ganger har slitt for å bli gravid, kan gjøre? Kan man virkelig, som 34 åring – bruke abort som prevensjon?
For å si det sånn.. Det ble et par-tre uker med MYE tårer, mange rare, lange, korte, meningsløse og meningsfylte samtaler.. Både med mamma, kjæresten og venninner.. Men ingen løsning skilte seg mer ut fra tåka.. Alt var bare et vissvass.. Og egentlig var det sånn det måtte være.. For innerst inne var ikke dette noen andres valg enn mitt..
Det endte med at jeg trosset all sunn fornuft, jeg skar gjennom – eller som noen vil si, trumfet og trampet igjennom.. Jeg bestemte meg for å beholde barnet.. Noe annet var det ikke å gjøre.. Og det mot kjærestens vilje.. Sånn egentlig.. Jeg tok sjansen – med fare for å sette både forhold og annet på spill… For man angrer vel ikke på de barna man får?
Jeg.. Et dårlig menneske?
De første ukene etter avgjørelsen ble tatt følte jeg meg som en skikkelig dritt.. Steminga her i heimen var mildt sagt ganske anspent og jeg gråt mye og gikk hele tiden med den store, ekle klumpen i halsen..
Men heldigvis.. Etterhvert så løsna den iallfall opp såpass at man følte man fikk puste..
Jeg turte å spørre litt rundt på termingruppa mi på nett om det fantes andre i samme situasjon og fikk både støtte og gode ord, men samtidig så følte jeg meg som en dritt..
Her har jeg slitt og kjempet for de to første barna mine, andre sliter hardt for å bli gravide, noen har mistet barnet sitt, og så satt jeg der.. og følte det som jeg gjorde.
Samvittigheten har aldri vært så svart. Verken før eller etter.. Man vekslet mellom å lure på om dette var en straff for noe, eller om det var et slags lykketreff man ikke visste om var et lykketreff enda.. Vondt var det stort sett hele tiden uansett…
Jeg følte heller ikke det hjalp å prate om det, verken på nett, med kjæresten (som nå straks skulle bli samboer) med mamma eller venninner.. Utad ble det etterhvert offentlig at vi ventet smått, og jeg prøvde stort sett å klistre på meg et smil å bare bekrefte at “Joda, vi hadde nok gått oss på en smell, men det gikk sååå bra! Vi gleder oss!”
Men tiden gikk!
Etterhvert som mageboeren begynte å gi beskjed om at han var der inne så kom følelsene litt etter litt.. Men samtidig egentlig ikke helt nok.. Og den dårlige samvittigheten blånekta å slippe taket..
Hvorfor følte jeg det sånn!? Med de to andre var morskjærligheten tilstede fra to streker på testen, men denne gangen satt det så langt inne.. Og jeg undret virkelig på hvorfor.. Og når jeg ikke fikk vite kjønn på ordinær ultralyden, sånn som jeg virkelig ville så hjalp ikke det heller..
“Mer å være lei seg for“, var min tanke, i stedefor å fokusere på at det i magen bodde en helt fantastisk frisk og fin baby..
Og tiden gikk litt til…
Det ville seg slik denne gangen at det ble endel flere ultralyder enn den tidlige og den ordinære, og på vekstkontroll nr 2 så ga kjæresten og nå sambo etter, og sa at jeg/vi kunne få vite kjønnet på babyen.. Jeg som var hellig overbevist om at der var ei jente, holdt på å deise i bakken når ultralyd-legen sa bestemt at der var en gutt! En liten lillebror!❤︎
Og NÅÅÅ kom morfølelsen deisende som ei stekepanne i bakhodet! For en utrolig *pang*opplevelse!
Jeg gråt, og jeg gråt og gråt og gråt.. Jeg gråt resten av ultralyden, jeg gråt mens vi gikk til bilen og jeg gråt hele veien hjem..
Jeg gråt ut all dårlig samvittighet, jeg gråt ut all skyldfølelse og jeg gråt ut alle de “slemme” tankene jeg hadde hatt de siste 27-28 ukene.. Når jeg kom hjem var jeg tom.. Sånn ekte, følelsesmessig helt tømt.. Og helt utslitt sovna jeg på sofaen.. Når jeg våkna igjen da var jeg faktisk lykkelig.. Og jeg gledet meg noe helt vannvittig til lillebroren skulle komme.. For en god og herlig følelse!
Men samtidig så gjaldt dette stort sett bare meg, min kjære hadde sine øyeblikk han også, men dette svangerskapet og denne babyen var nok egentlig noe jeg gjorde og tok på meg alene.. Og som jeg egentlig fryktet fortsatt måtte ta på meg alene etter fødsel..
Men jeg tok så inderlig feil! ❤︎
Nå er det 3 måneder siden fødselen, og det omtrent litt magisk det som har skjedd.. Og vi er så forelska i den fantastisk fine gutten vår.. BEGGE TO! Han er så fin og god og så uskyldig oppi alt, og jeg håper virkelig han har tilgitt oss for starten han fikk i magen.. Alle de vonde tankene og avgjørelsen som nesten ble tatt…
Og jeg har lært.. At selvom man tvilte, om man kanskje avogtil angret, og man syntes det var forferdelig tungt!? Ja så var det så inderlig, vannvittig verdt det!
Tilogmed fødselen, som var den desidert jævligste og verste av de tre jeg har hatt, står igjen som et fantastisk minne nå.. Om en hvor sinnsykt det kan virke..
Og kanskje er det fordi veien fram til dit vi er i dag har vært humpete og vond, at vi står sterkere sammen enn noen gang..
Da kjenner jeg at det har gått litt for langt med dette ammetåke/babytåke/smeltehjerne-styret..
Jeg blir faktisk sliten jeg, av å være oppgitt over meg selv, og det er sikkert ikke så lett å være menneske rundt meg heller, når man ikke klarer å snakke i hele setninger, ikke kommer på de riktige ordene og selv rettskriving har blitt noe som man ikke helt skjønner hvordan man gjør…
Jeg er lei, hvor lenge varer det egentlig? Før man får tankene sine tilbake?
Jeg ELSKER fargesprakende klær, spesielt på barn men også voksne.. Farger gjør meg rett og slett over middels happy, og når de kommer fra egne symaskiner gjør det meg litt ekstra glad også..
Dette settet ble til her om dagen, stoffet er fra Nygårda Textiles i Sverige, kjøpt hos APolkadot som er en norsk nettbutikk, greit å spare svindyr porto fra utlandet vøtt!
Det er mye farger i sving, men siden printet er så stort og med gode kontraster gjør det slettes ingenting! Det var også dette printet som fikk meg til å falle pladask for å oppdage designene til Nygårda.. Jeg har flere forskjellige på syrommet, men noen av dem MÅ jeg jo nesten få bruke på meg selv..
Mønsteret er et bodymønster fra Heilt Spesiell jeg har modifisert til å bli en falsk omslagsbody, mye enklere å ta av og på når de er sånn, og buksemønsteret fant jeg hos Speiltvillingene, men jeg ble ikke helt fornøyd med passformen, så her må det en del modifiseringer til, tøybleiebabyer trenger nemlig endel mer plass til bleierumpa si enn de som bruker papir/plastbleier, i tillegg til at jeg synes at det kanskje ble litt knapt rundt leggene.. Men størrelsesmessig var det helt perfekt! ★
Åååh! Jeg blir så GLAD av dette stoffet og denne herlige poden som enda ikke har fått vett og evne til å protestere på mora sine påfunn!
Navnefesten over, jeg har gått i et slags koma siden.. Søndagen lå jeg på sofaen stort sett hele dagen med litt restespising innimellom, og i går var jeg sånn høvelig oppegående igjen, tenkte å blogge, men det ble med tanken.. I dag har jeg lyst å vise frem en av det utrolig fine gavene Alfred fikk! Denne stolen med Mummimotiv ❤︎
Listene blir flere og flere, men samtidig blir punktene på de krysset sakte men sikkert ut..
Og noen timer i dag har gått med til å pynte litt lys av alle ting! Når jeg har bestemt meg for at sånn vil jeg ha det? Ja så skal det bli sånn selvom det tar hundre forsøk og flere timer på noe som i utgangspunktet kanskje skulle tatt 20 minutter..
I dag sleit jeg med at vinylen bare tulla, det ble feil uansett hva jeg gjorde så til slutt så ble det å plukke forskjellige deler fra forskjellige forsøk for å få det sammen sånn som jeg ville.. Men jeg er fornøyd jeg altså! Selv om det tok uendelig mye mer tid en det jeg hadde sett for meg i utgangspunktet.
Så mye pirk for fire enkle lys da gitt! 🤣 Men sånn er det bare avogtil, bare glad det ordna seg til slutt!
Så nå begynner vi virkelig å bli klare for lørdag!
Jeg har fått delegert ut litt matgreier, fått laget endel matgreier, pynt er handlet inn, klærne til ungene er klare og det blir helt sikkert en superkjekk dag!
Er det å aldri tape ansikt viktigst? Eller er barna det?
Grunnen til denne rekka med spøsrmål stiller jeg egentlig som følge av at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag samt at det er noe jeg har observert rundt meg og jeg stusser litt i det..
For noe som jeg personlig mener er viktig å lære barna våre er at følelsene våre er viktige, og at det er noe alle har, også voksne..
Jeg mener det er uhyre viktig at de lærer at voksne også kan være lei seg, sinte, oppgitte, glade, lykkelige og hele spekteret ellers av følelser.
For om man skal opprettholde fasaden, å spare alle de vonde følelsene til etter ungene har lagt seg – hvordan skal de da lære seg å anerkjenne både følelsene sine og mine?
Jeg mener selvsagt ikke at de hardeste kranglene og uenighetene skal foregå foran barna, men jeg mener de har veldig godt av å se at selv foreldrene kan være uenige, at mamma og pappa også kan bli såret og lei seg, de har godt av å se både tårer og glede.. Og de må lære seg at også ord sårer..
Jeg tror (og vet) at for endel av de barna som vokser opp i hjem der fasaden er viktigst, vanskelige ting ikke skal snakkes om, og alt som har med triste, vanskelige følelser skal stues vekk, sliter når de blir voksne og plutselig må innse at jovisst faen, det ER vanskelige ting i voksenlivet, det var visst ikke så enkelt som de trodde det var og har heller ikke har fått med seg verktøyene til å takle dette..
Mine barn har sett meg gråte, mine barn har sett meg sint, mine barn har sett meg lykkelig og mine barn har lært at følelser er viktige, i uansett hva slags form de kommer i.. (Og jeg har sett det samme hos mine foreldre..)
De har lært at å være uenig er ok, tilogmed å krangle litt er ok, så lenge man behandler uenigheten med respekt.. Det er forskjell på å være uenig og rydde opp etterpå, og å gå bevisst inn for å såre..
Jeg er hellig overbevist om at om man klarer å være mer åpen om at livet ikke er så forbanna lett hele tiden, at kan man være ærlig og åpen om at livet går i bølgedaler, at det er vanskelig og av og til føles helt umulig og til og med kanskje helt svart, så er det følelser, de går opp og ned, og selv de svarteste dager går over, og neste dag står faktisk ny og ubrukt, med nye muligheter, klarer vi å lære dem det så står våre små håpefulle bedre rustet både fysisk og ikke minst psykisk til det voksenlivet som venter dem..
Enig eller uenig? Del gjerne dine tanker om temaet!
Og hvem skulle trodd at de ble den verste av dem alle? Både når det kom til tid, krefter og siste innspurt?
Luringen…
Nummer 3 er en luring sies det, og selvom jeg sjelden tror på sånne kjerringråd greier så viste det seg at det iallfall stemte denne gangen. De to forrige fødslene har ikke vært like de heller på noen måte.. Nummer 1 var laaang og seig, nummer 2 en styrtfødsel uten like.. Så ikke like, men alikevel – helt greie, fine fødsler.. Og det er nok denne nummer 3 også, sånn medisinsk sett og om en stund vil jeg kanskje se på denne fødselen også som helt grei og fin. Men akkurat nå? Egentlig ikke.. Men here it goes iallefall..
Den store spenningen knyttet til denne fødselen var om den kommende storebror som har bursdag den 24. fikk ha datoen sin i fred.. Med termin den 25. så var det jo absolutt store sjanser for at det kunne skje, og minstemor er jo født en dag før termin, så spenningen var til å ta å føle på.. Den 24. kom og gikk uten at noe skjedde, vi feiret 10 års dag uten problemer. Mammaen min var her for å være barnevakt denne uka da det var mammauke for de to store mine. I tillegg er det jo veldig stas at hun er her.
Termindatoen kom og gikk den også uten noe tegn til fødsel…
Vi kom oss tilogmed ut for å nyte det vannvittig fine være vi hadde også! Eller.. De andre fikk nyte – jeg satt fint på land og var veldig stolt mamma!
Mamma har bursdag den 26. og den også kom, det samme gjorde pappa, lillesøs, og tantebarna på den siden.. Dagen gikk, vi handla litt, og grilla litt.. Ut på ettermiddagen, sånn rundt klokka 16-17 så kjente jeg at det begynte å murre ganske bra i mage og rygg.. Ujevne tak sånn av og på.. 30 minutter i mellom – 5 minutter i mellom – 17 minutter i mellom.. Med tanke på at forrige fødsel var unnagjort på under to timer fra første tegn så tok vi turen til føden.. Der dabba selvsagt alt av.. Null og niks på CTG målingen, hadde vel 2 cm åpning men livmorhalsen var lang, så ingen tegn til at noe skulle skje sånn her og nå iallefall..
Vel hjemme igjen så fortsatte kvelden som før.. Valgte å legge meg sånn passe tidlig i tilfelle det skulle ta seg opp igjen. Og utpå natta våknet jeg igjen av jevne tak med mellom 7-10 minutter i mellom som sakte økte i styrke.. Igjen ringte jeg føden, da var klokka rundt 4 og igjen, med tanke på forrige styrtfødsel så fikk vi komme inn til en sjekk..
Ble lagt på CTG registrering og alt bare dabba av, en gang til… Fikk allikevel bli på sykehuset til utpå morgenkvisten (den 27.) sånn i tilfelle noe starta.. Men naaah.. Ikke nå heller.. På vei ut av rommet og hjem gikk vi oss på ei venninne av meg som fikk baby den 26… Og måtte gråte en skvett for det.. Han var så liten og fin, og når jeg tenkte på han jeg hadde i magen og som snart skulle ut så ble det i overkant mye for et sånt hormontroll som meg.. Men uansett.. Hjem dro vi.. Igjen..
Sliten på en måte..
Jeg begynner så smått å bli utslitt nå, en lang natt uten noe søvn, 2 bursdagselskap, varme og mye uro i kroppen gjorde sitt til det.. Denne dagen (som var en torsdag) ble brukt til avslapping, jeg orka ingen verdens ting! Jeg ville bare sove sånn egentlig, men spenningen i kroppen gjorde det vanskelig.. Ut på ettermiddagen begynte det igjen å murre, men nå ville jeg verken ringe føden eller noe som helst.. Overbevist om at babyen skulle være der inne for alltid og at det bare var tull og tøys en gang til så ignorerte jeg igrunnen det meste.. Men nå ble det plutselig ekte saker, som tok seg greit opp i styrke sånn etterhvert, og nå skjønte jeg NÅ måtte det være ekte saker.. Så omtrent 12 timer etter vi forlot føden var vi tilbake igjen, fortsatt 2 cm men livmorhalsen var avflatet, så det var god fremgang.. Vi fikk tildelt fødestua vi skulle ha, endelig skulle dette svangerskapet være over!
Riene ble sterkere og sterkere, fra å kunne snakke meg gjennom dem, til å måtte være stille til å konsentrere seg kun om pusten gikk det radigt. Og ikke lenger etter var jeg helt i min egen boble.. Min egen fødeboble…
Spørsmål ble besvart med “mhm.. nhhhhm..”
Øynene igjen – og bare ligge i badekaret mens den vordene pappaen spylte varmtvann på korsryggen min til både armen og skulderen hans ble nummen vil jeg tro.. Og der lå jeg å vugga i varmevann, sliten og dønn fortvilt over de manglende pausene mellom riene, de kom tett som hagl og jeg rakk ikke å hente meg inn mellom dem..
Pressriene var som pressrier er, helt sinnsyke.. Jeg er IKKE en stille føder for å si det sånn, og jeg hørtes nok langt utover både føde og barselavdelingen, men dette var vondere enn noe annet jeg har opplevd, seriøst null kontroll verken på kropp eller hode, og da ble jeg veldig redd og kjente panikken spre seg..
Heldvis så vel jordmor hvor dette bar så hun leita fram strengestemma og fikk meg til å fokusere på å presse når riene var der, og prøve å ta pauser når de ikke var der, måtte få beskjed om begge deler, jeg kjente seriøst ikke når pressriene var tilstede og ikke, alt var bare en sinnsyk smertepøl..
Men ut kom han til slutt, etter det jeg trodde var en times tid med pressrier, men som egentlig bare var noen minutter.. Litt for stille var han og panikken rakk atter en gang å ta meg før han klarte å presse ut et lite hyl..
Og da.. Endelig.. Var min tredje og aller siste fødsel over..
Klokka 03:56 (etter to dager med avogpå fødsel) kom lille store Alfred til verden..
3460 gram og 50 cm lang.. Og helt alldeles perfekt ❤︎ ❤︎ ❤︎
Og grunnen til at denne fødselen føltes så utrolig mye verre enn de to forrige, viste det da seg senere, at jeg hadde klart å få en brest på halebeinet når han kom ut..
Skulle vel tro jeg var på tjukka igjen, så dilla jeg har fått på disse store, rosaoransje potetene.. Jeg kan spise vanvittige mengder om jeg har muligheten.. Men nei, jeg er IKKE det altså, men ammekroppen vil tydeligvis ha sitt, og jeg bare.. La Gå.
Men den er jo så anvendelig! Kan liksom brukes til alt, og her om dagen lagde jeg søtpotetsuppe! En tykk, god suppe som mettet kjempegodt! Og da må jeg selvfølgelig dele oppskriften da vettu!
Ingredienser: (til ca 8 porsjoner)
1000 g (aka 1 kg) søtpotet
2 stk potet (sånn vanlig hvit vettu=
2 stk rød chili
4 ss olivenolje
2 båter hvitløk
2 ts malt spisskummen
16 dl hønsebuljong (utblandet) (erstattes med grønnsaksbuljong for vegetarversjon)
2 dl matyoghurt
How to:
Skrell poteter og skjær dem i mindre biter.
Varm olje i en kjele. Ha i poteter, finhakket chili, presset hvitløk og spisskummen. Rør godt rundt. Hell på buljong og la suppen putre i ca. 15 minutter til potetene er møre.
Ta kjelen av varmen og bland suppen med yoghurt. Smak til med salt og pepper.
Her spiste vi den som den var med brød til, men om du ikke vil ha denne enkle versjonen så stek kyllingfilet til, kok pasta å ha oppi, eller server med salte chips.
Neste som skal prøves er hjemmelagde søtpotetfries, har funnet oppskrift – gjenstår å prøve! Kjøper alltid dette når jeg spiser på cafe så håper på å klare å lage noen like gode hjemme 🤞🏼👌🏼
