For 2 år siden..

La jeg ut dette bildet på facebook.. 

Det var den dagen vi annonserte for “hele verden” at en liten snik var på vei, jeg var ikke på noen måte mentalt forberedt på å dele det med omverdenen enda, mye fordi man selv ikke var helt over sjokket, men nesten 4 måneder på vei, stor mage og rykter som svirret så var det greiest sånn, egentlig.. 

Det er helt merkelig å tenke tilbake…

Nå som jeg sitter her med verdens fineste Alfred 🖤

Hvor vondt dette her faktisk var.
Noe som egentlig skal gi glede og gode stunder var egentlig helt svart.
Noe som skal være spennende og skape undring var bare preget av skam.

Det ser jeg jo når jeg leser innlegg jeg skrev under svangerskapet også, jeg var egentlig ikke klar før han lå i armene mine.
Et helt svangerskap – sløst bort på ting som ikke var vits i og verdt det.
Et helt svangerskap – borte i frykt og redsel.. 

For i det sekundet han var ute kunne jeg jo ikke forestille meg livet uten han, så hvorfor hadde jeg da brukt 40 uker på å føle skam og tvil? 

Det er ofte jeg tar meg i å lure på hvorfor ting ble som de ble, men nå når jeg først sitter her? 

Ville ikke gjort det annerledes for alt i verden.

Følg meg gjerne: 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg