Og sånn ble det… 
Er mye man skal oppleve før øynene ramler ut, og i november i fjor var jeg helt sikker på at både øyne, munn og mæle skulle forlate åstedet helt.. 
Det som både jeg, legestanden og internett generelt hadde trodd var komplett umulig hadde jeg (vi) altså klart å få til alikevel… 

For det var altså så fjernt at de skulle skje..


Jeg har PCOS, jeg har endometriose og jeg mangler høyre eggleder (reine kinderegget der altså) og for at jeg skal bli gravid må det ganske heftige doser til med med kunstige hormoner, og det er ikke alltid det funker heller.. Så hvordan i svarte vi fikk til dette uten noe som helst hjelp får vel bare forbli ett av verdens mysterier.. 

Det ble noen uker med tårer, sjokk og rare tanker… Hva skal man gjøre? Dette her forpurrer jo alt man har av planer i laaaaang tid fremover, dette er for tidlig (eller for seint, jeg er jo gammal! ), det passer ikke, vi orker ikke, det blir totalt 4 barn med både dine, mine og nå vårt barn..
Jeg har alltid synes folk som får mer enn to barn er sprø… Men så satt man plutselig her selv da.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg trengte hjelp til å sortere tankene mine utenfor hjemmets fire vegger så jeg booka meg en time med jordmor for å få pratet litt, og etter et par timer med henne ble det klart for meg at eneste alternativet var å beholde dette lille frøet som med sin usynlige tilstedeværelse hadde klart å snu opp ned på livet vårt.. 

Ble henvist til tidlig ultralyd og der var vi i midten av desember, fikk vite sånn ca termin, og at alt var på den plassen det hørte hjemme.. 

En liten blopp, med hjerte som slo og som turnet rundt.. Helt vannvittig surrealistisk å se, dette hadde jeg ALDRI trodd jeg skulle få oppleve igjen.. 
Og nå begynner det fysisk å vise på kroppen også, og det er så rart! 

Den første morgenen jeg fikk med meg dette skvatt jeg skikkelig! (Tatt for noen uker siden)

Tenk at det vokser et menneske inni der?! Det er jo egentlig ganske magisk, og om man er 24 eller 34 år spiller ingen rolle… Det ER like fantastisk nå som da, uansett hvilken start man fikk på svangerskapet.. 

Jeg følte meg ganske dum til å begynne med, og det var vel den følelsen som var vondest, følelsen av å ikke ha tatt nok ansvar, og sette meg selv i den situasjonen at dette her kunne skje…
Men nå går alt mye bedre, jeg har fått tankene til å snu, de er mest positive nå og vi begynner så smått å glede oss og finne ut av hva man må handle inn og hva man kan klare seg uten.. Det er jo som om det skulle vært førstemann dette her 😉 

Tilogmed fått strikka litt! Det gjorde faktisk veldig godt og var god terapi mens jeg arbeidet med det, hadde endret helt tankemønster fra jeg startet på den til jeg var ferdig så denne er jeg glad jeg begynte på! 

Kommer nok et innlegg eller sju videre om denne reisen, nå er jeg bare glad for å være ferdig med de første grusomme ukene, forma er såsomså, kaster opp og sover MYE enda.
Det er vel derfor det gikk noen måneder uten så mye aktivitet her også, ikke lett å jobbe foran en dataskjerm når man ikke klarer to minutter med fokus foran en skjerm før man blir så dårlig at man må ligge flatt.. Men blir heldigvis sakte men sikkert bedre, uke for uke.. 
Og i Juli går altså denne “mine og dine barn annenhver uke” familien fra 3 til 4 barn.. Og det synes jeg, helt ærlig, er ganske sinnsykt å tenke på! Fint.. men sinnsykt!