ADVARSEL!: Sure oppstøt på vei! Kan medføre dårlig samvittighet og muligheter for selvransakelse OM du er en av de som føler seg truffet av dette innlegget.. 

Denne går til deg som har barn og som tror du er i overkant perfekt i forhold til alle andre, til deg som ikke tenker konsekvens når du tar et valg, og til deg som klarer å rettferdiggjøre dritt-oppførsel med at “hun/han/de gjorde noe jeg ikke synes noe om”.. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva tror du egentlig du lærer videre til barna dine med å holde på sånn? 
Når et menneske du kjenner tar et valg du ikke ser på som “det rette” så er det ok å begynne å kritisere og slenge dritt? 

Når et menneske du kjenner kanskje ikke har det så innmari enkelt.. Så er det greit å bare stenge alt, lukke døra og si “baibai, jeg liker ikke det du har gjort så nå fårru klare dæi sjæl!” 

(Før jeg hamrer videre, så må jeg komme med en liten disclaimer.. Jeg ligger IKKE våken om nettene å gråter over dette her, ei heller sjenerer det meg i hverdagen, men når ungene kommer å spør om HVORFOR disse menneskene oppfører seg som noen tusseladder så blir jeg litt frustrert og irritert.. For dette er en måte å oppføre seg på som jeg helst ser at mine barn verken lærer seg eller fører videre.. )

Jo det man gjør med ungene når man slenger dritt rundt middagsbordet, plutselig lukker døren for de som en stund var der og stenger ute alt man ikke liker, er at man fører disse megamygla holdningene videre.. 

Man lærer barna å sortere menneskene rundt seg i kategorier og båser som ingen mennesker fortjener å bli sortert i.. Man lærer barna sine at det å være unik og forskjellig er en dårlig ting, at det å ta valg som ikke er populære sånn der og da er farlig, og man prenter videre holdninger som burde dødd ut på 1970 tallet engang.. (iallefall 80 tallet!!)

“Man kan ikke like alle, eller være venner med alle” får jeg av og til høre, og det er greit det.. 
Det er ikke alle jeg heller føler jeg er helt “på nett” med, men jeg prøver alikevel å være et hyggelig medmenneske.. 
Jeg hilser på dem når jeg møter dem på butikken, sier “Hei!” og “Hvordan går det?”  istedefor å bli et morskt, skotuppstirrende menneske som strener rett forbi og later som man ikke finnes.. 

Barn legger nemlig merke til sånt! Og enten setter de spørsmålstegn ved oppførselen eller så adopterer de holdningene.. 
Og sannsynligheten for at barn som bor sammen med sånne holdninger tar de til seg i stedefor å sette spørsmål ved dem er vel heller ganske stor vil jeg tro… Da blir det en ting som blir normalen, en standard som man ikke stusser på. 

For her er ikke de vant til sånt, så det er vel derfor det var lettere å sette spørsmål å og være litt undrende, i stedefor å godta at det bare var sånn.. 

SKJERP DEG! 

Følg meg gjerne: