Hvordan løser man det egentlig…
Når man VET innerst inne at man er urimelig, (eller er man det?) vet at man ikke hadde reagert like sterkt/mye til “vanlig”, og man egentlig ikke forstår seg selv helt heller?
Jeg har prøvd to taktikker til nå.
Nr 1: Let it go – rett og slett bare følge strømmen og ta det der og da, i det sekundet det skjer.. Go with the flow rett og slett..
Det funker ikke, av den enkle grunn at omgivelsene blir helt forvirra, at jeg har søttito humørforandringer i løpet av en dag gjør at de går rundt på tå og ikke aner hvor de har meg. Eksploderer hun nå eller skal hun begynne å grine? Eller kanskje begynner hun å le? Hvem vet liksom..
Nr 2: Hold det inne og la fornuften råde..
Funker til en viss grad – men samtidig ikke.. Man holder en normal stemning den uka man klarer å tenke logisk, holde igjen og være fornuftig.. Men den smellen som kommer etterpå da, den unner jeg INGEN! Da er det hulkstorvondgråting i MINST en dag, helst to, for å få ut alt som var holdt inne, du veit, i det forsøket på å være “normal” og velfungerende..
Men graviditetshormonene glemmer aldri, de bare samler opp, til begeret (bøtta) er full og det fosser over i en eksplosjon som ikke ligner grisen..
(Det er forresten her jeg er sånn ca nå i livet mitt, og derfor jeg sitter å knoter ned disse tankene og undringene, for jeg er genuint interessert i å slippe å ha det sånn!)
For selv om man vet at man er urasjonell, evt. helt på villspor, så er følelsene like ekte selvom de er “hormonstyrte”. Det gjør akkurat like vondt å være lei seg, og det gjør like vondt når de rundt ikke forstår..
Det gjør ekte vondt å gå med gråten i halsen, selvom man egentlig ikke aner hvorfor man gjør det..
Så.. What to do? Skal de rundt bare innrette seg galskapen å vente på at det går over? Det er pr. i dag 110 dager igjen til termin, det er ganske lenge det faktisk..
Eller finnes det et alternativ 3? Fortell meg gjerne hvordan man ordner sånt i en kommentar (eller tre om du trenger så mye plass!)
På forhånd tusen takk! 😉
Følg meg gjerne: 
Det skal ikke være lett.. Måtte sende ett par av disse bildene til søsteren min, ettersom hu er gravid. Om hun ikke kjenner seg igjen selv, så gjør ihvertfall jeg det, hehe!
Jeg vet dessverre ikke hvordan det er å være gravid med hormoner og alt dette her, men jeg håper hormonene blir bedre! 🙂
Nora Piscopo: Om man har pittelitt selvinnsikt så ser man lett galskapen selvom den ikke er så lett å styre 😛
Håper det retter seg snart her også, jordmor sa at disse ukene fremover nå er da hormonene er absolutt på topp, så satser på bedring om litt, er ikke så lett å være en tulling hele tiden 😛