Når man står sånn midt oppi alt, man er inne i det første året etter et samlivsbrudd, man har begynt å få ting på stell igjen, funnet en slags rytme, funnet noen å være glad i igjen, og man ser enden på ting som var vært litt dritt.. Når man da får to streker på graviditetstesten – da faller livet i grus… 

Sjokket var stort, det var massivt! Tankene raste!
Jeg kan jo ikke bli gravid uten hjelp av leger og helsenorge liksom.. Hvordan i H U L E S T E har kroppen min fått til dette!!? Dette hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd skulle skje.. 
Både poden og snuppa er nøye planlagt – og poden tok det jo årevis før han satt, så nei dette.. Dette så jeg aldri komme… Og både leger og gynekologer har jo sagt at å bli gravid uten hjelp, nei det kommer jeg aldri til å bli!
Den kaldeste dagen i november i fjor ble brått enda litt kaldere. Jeg var utrolig nok…. Gravid igjen… 

Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Han ville ikke.. 

Han ville ikke bli pappa igjen.. Og jeg ville egentlig ikke bli mamma igjen jeg heller, ville jeg?  Men abort? Er det egentlig et alternativ? Er det noe jeg, som to ganger har slitt for å bli gravid, kan gjøre? Kan man virkelig, som 34 åring – bruke abort som prevensjon? 

For å si det sånn.. Det ble et par-tre uker med MYE tårer, mange rare, lange, korte, meningsløse og meningsfylte samtaler.. Både med mamma, kjæresten og venninner.. Men ingen løsning skilte seg mer ut fra tåka.. Alt var bare et vissvass.. Og egentlig var det sånn det måtte være.. For innerst inne var ikke dette noen andres valg enn mitt..

Det endte med at jeg trosset all sunn fornuft, jeg skar gjennom – eller som noen vil si, trumfet og trampet igjennom.. Jeg bestemte meg for å beholde barnet.. Noe annet var det ikke å gjøre.. Og det mot kjærestens vilje.. Sånn egentlig.. Jeg tok sjansen – med fare for å sette både forhold og annet på spill… For man angrer vel ikke på de barna man får? 

Jeg.. Et dårlig menneske?

De første ukene etter avgjørelsen ble tatt følte jeg meg som en skikkelig dritt.. Steminga her i heimen var mildt sagt ganske anspent og jeg gråt mye og gikk hele tiden med den store, ekle klumpen i halsen.. 
Men heldigvis.. Etterhvert så løsna den iallfall opp såpass at man følte man fikk puste.. 
Jeg turte å spørre litt rundt på termingruppa mi på nett om det fantes andre i samme situasjon og fikk både støtte og gode ord, men samtidig så følte jeg meg som en dritt..
Her har jeg slitt og kjempet for de to første barna mine, andre sliter hardt for å bli gravide, noen har mistet barnet sitt, og så satt jeg der.. og følte det som jeg gjorde.
Samvittigheten har aldri vært så svart. Verken før eller etter..
Man vekslet mellom å lure på om dette var en straff for noe, eller om det var et slags lykketreff man ikke visste om var et lykketreff enda.. Vondt var det stort sett hele tiden uansett…

Jeg følte heller ikke det hjalp å prate om det, verken på nett, med kjæresten (som nå straks skulle bli samboer) med mamma eller venninner.. Utad ble det etterhvert offentlig at vi ventet smått, og jeg prøvde stort sett å klistre på meg et smil å bare bekrefte at “Joda, vi hadde nok gått oss på en smell, men det gikk sååå bra! Vi gleder oss!”

Men tiden gikk!

Etterhvert som mageboeren begynte å gi beskjed om at han var der inne så kom følelsene litt etter litt.. Men samtidig egentlig ikke helt nok.. Og den dårlige samvittigheten blånekta å slippe taket.. 

Hvorfor følte jeg det sånn!? Med de to andre var morskjærligheten tilstede fra to streker på testen, men denne gangen satt det så langt inne.. Og jeg undret virkelig på hvorfor.. Og når jeg ikke fikk vite kjønn på ordinær ultralyden, sånn som jeg virkelig ville så hjalp ikke det heller..
“Mer å være lei seg for“, var min tanke, i stedefor å fokusere på at det i magen bodde en helt fantastisk frisk og fin baby.. 

Og tiden gikk litt til… 

Det ville seg slik denne gangen at det ble endel flere ultralyder enn den tidlige og den ordinære, og på vekstkontroll nr 2 så ga kjæresten og nå sambo etter, og sa at jeg/vi kunne få vite kjønnet på babyen.. Jeg som var hellig overbevist om at der var ei jente, holdt på å deise i bakken når ultralyd-legen sa bestemt at der var en gutt! En liten lillebror! ❤︎ 

Og NÅÅÅ kom morfølelsen deisende som ei stekepanne i bakhodet! For en utrolig *pang*opplevelse!

Jeg gråt, og jeg gråt og gråt og gråt.. Jeg gråt resten av ultralyden, jeg gråt mens vi gikk til bilen og jeg gråt hele veien hjem..
Jeg gråt ut all dårlig samvittighet, jeg gråt ut all skyldfølelse og jeg gråt ut alle de “slemme” tankene jeg hadde hatt de siste 27-28 ukene.. Når jeg kom hjem var jeg tom.. Sånn ekte, følelsesmessig helt tømt.. Og helt utslitt sovna jeg på sofaen.. Når jeg våkna igjen da var jeg faktisk lykkelig.. Og jeg gledet meg noe helt vannvittig til lillebroren skulle komme.. For en god og herlig følelse! 

Men samtidig så gjaldt dette stort sett bare meg, min kjære hadde sine øyeblikk han også, men dette svangerskapet og denne babyen var nok egentlig noe jeg gjorde og tok på meg alene..
Og som jeg egentlig fryktet fortsatt måtte ta på meg alene etter fødsel.. 

Men jeg tok så inderlig feil! ❤︎ 

Nå er det 3 måneder siden fødselen, og det omtrent litt magisk det som har skjedd.. Og vi er så forelska i den fantastisk fine gutten vår.. BEGGE TO! Han er så fin og god og så uskyldig oppi alt, og jeg håper virkelig han har tilgitt oss for starten han fikk i magen.. Alle de vonde tankene og avgjørelsen som nesten ble tatt… 

Og jeg har lært.. At selvom man tvilte, om man kanskje avogtil angret, og man syntes det var forferdelig tungt!? Ja så var det så inderlig, vannvittig verdt det!
Tilogmed fødselen, som var den desidert jævligste og verste av de tre jeg har hatt, står igjen som et fantastisk minne nå.. Om en hvor sinnsykt det kan virke..

Og kanskje er det fordi veien fram til dit vi er i dag har vært humpete og vond, at vi står sterkere sammen enn noen gang.. 

Følg meg gjerne!