Det var den dagen vi annonserte for “hele verden” at en liten snik var på vei, jeg var ikke på noen måte mentalt forberedt på å dele det med omverdenen enda, mye fordi man selv ikke var helt over sjokket, men nesten 4 måneder på vei, stor mage og rykter som svirret så var det greiest sånn, egentlig..
Nå som jeg sitter her med verdens fineste Alfred 🖤
Hvor vondt dette her faktisk var.
Noe som egentlig skal gi glede og gode stunder var egentlig helt svart.
Noe som skal være spennende og skape undring var bare preget av skam.
Det ser jeg jo når jeg leser innlegg jeg skrev under svangerskapet også, jeg var egentlig ikke klar før han lå i armene mine.
Et helt svangerskap – sløst bort på ting som ikke var vits i og verdt det.
Et helt svangerskap – borte i frykt og redsel..
For i det sekundet han var ute kunne jeg jo ikke forestille meg livet uten han, så hvorfor hadde jeg da brukt 40 uker på å føle skam og tvil?
Det er ofte jeg tar meg i å lure på hvorfor ting ble som de ble, men nå når jeg først sitter her?
På en måte har disse ukene her gått vanvittig fort, på en annen måte har det gått avsindig treigt, men nå folkens.. NÅ vil tiden virkelig begynne å tråkke i sirup!
Siste innspurt, de siste 40 dagene… Og jeg VET de kommer til å gå sakte.. Og det er ikke så mye man får gjort med det heller..
Dagen har blitt brukt i horisontalen på sofaen..
Og da mener jeg HELE dagen, kun oppe for å hente is og gå på do.. Med høygravidstatusen kom visst utmattelsen også.. Men satser på det bare er et blaff 🤗 Men uansett veldig godt med en sovedag!
Denne mageboeren har jevnt over vært en veldig rolig baby, ikke noe voldsom aktivitet noen gang, men alikevel.. Jeg har “fått svar” når jeg har trengt det.. Det har holdt med et glass brus, eller tilogmed kaldt vann.. Eventuelt en liten dytt..
I går kveld innså jeg at jeg faktisk ikke hadde kjent noe til han siden natta før.. Ut på biltur, kjøpe is og milkshake, hjem å drikke vann, spise mat… Ingenting funket.. Men siden jeg er en sånn type som ikke skal være til bry så tenkte jeg at om det ikke skjer noe i natt heller (bruker alltid å lage litt fest hver gang jeg har vært oppe å tisset) så skal jeg ringe i morgen tidlig..
Men når morgenen kom følte jeg fortsatt at om jeg ringte så var jeg bare til bry.. Jeg skjønner ikke hvorfor, men det er nå en gang sånn.. Forstyrre på føden liksom.. De har vel annet å gjøre på enn å sjekke hyskteriske gravide som ikke skal føde en gang.. Det var iallefall det hjernen min prøvde å fortelle meg, men panikken og angsten ville det annerledes.. Så nummeret til føden ble slått (og lagret på telefonen! Får vel bruk for det en dag!) og så fikk man grått litt på telefonen i dag også..
Og SELVSAGT skulle jeg komme inn for en sjekk, man skal ikke gå gravid hjemme og være usikker på om babyen har det bra! Det er ikke bra for babyen det heller.. Så man hoppet i bilen og kjørte den halvtimen det tar inn på sykehuset og ble lagt til CTG med en gang.. Heldigvis sa det bare pang og så kom hjertelyden, hadde hun måtte leita så tror jeg at jeg hadde gått utav mitt gode skinn (som jeg har ekstra mye av fortiden..)
Men han er rolig.. Veldig rolig.. Ligger med hodet ned, ansiktet inn i morkaka og ryggen utover, så de få sparkene han faktisk serverer kjenner jeg jo ikke.. Kun når han vrir seg litt, som han da ikke har gjort det siste halvannet døgnet..
Håper jeg slipper denne uroen flere ganger de siste 7 ukene.. Det er ganske vondt og ubehagelig, i tillegg så synes jeg det ansvaret kun jeg har for å vite om babyen har det bra, avogtil kan bli litt for mye..
Men denne gangen var det heldigvis falsk alarm, som det som oftest er..
Det er noe med det tror jeg… Jeg vet ikke helt når det skjer, eller hvordan.. Men på ett eller annet tidspunkt, gjerne i 3. trimester, så får man et sånt brennende behov for å bare… Let it loose liksom..
Det er plutselig som om man blir kvalt om man dekker den til (hjemme!)
Og når man endelig slipper den løs så er det bare “aaaaah.. LUUUFT!”
Foreløbig begrenser denne trangen seg til når man er hjemme på egen eiendom, og håper det forblir sånn, men man kan aldri vite.. Og man skal vel heller ikke kimse av en gravid dames akutte behov! 😂 😅
Men så er det jo sånn man kan lure da? Er det bare meg? Eller er det et litt generellt tredje trimester syndrom?
Gudbedre som jeg har slitt med å få festet noen sekunder med dette til mobilen altså, det har omtrent vært sånn at den lille i magen har følt at kameraet sto på film modus og bare latt vær helt til jeg la vekk mobilen..
Men nå, for noen dager siden klarte jeg endelig å få med en liten stund ❤︎
Det er fortsatt innmari rolig inne i magehula, men når det først skal være sånn så håper jeg det fortsetter sånn på utsiden også..
En rolig sovebaby er helt åkey på en måte.. Men det er vel kanskje å håpe på for mye..
Men enn så lenge så får man bare nyte de små stundene mageboeren faktisk sier ifra at han er der inne..
En liten (stor) ting til på plass! Kommode til å putte babystæsj oppi ❤︎ Og såpass stor at den kommer til å fungere som klesoppbevaring leeeenge! Sannsynligvis helt til den blir oppbrukt 😆
Veldig greit å ha en plass å legge ting og tang etterhvert som det kommer i hus! Til nå pittelitt klær og en hel del mer tøybleier og sånne saker.. Men det blir, det blir..
Har prøvd i kveld å tenke på hva det er vi kan mangle nå og jeg tror ikke det er så himla mye..
Det jeg kommer på sånn i farten er:
✮ Babycall ✮ Sprinkelseng ✮ Dyne 80×100 cm ✮ Sengesett i 65×80 og 80×100 cm, samt laken til vogn/vugge og sprinkelseng. ✮ Brettebleier og snappi (men brettisene handler jeg neste gang jeg skal forbi Sparkjøp) ✮ Gulpekluter ✮ Litt mer klær i 50 og endel (alt) i 56.. MEN jeg skal ha meg et raid på loftet for jeg har tatt vare på det meste i smått etter poden mener jeg på.. Så kanskje jeg finner både det vi trenger og noen gamle skatter der ❤︎
Og jeg tror enda ikke jeg har kommet helt over sjokket for å være helt ærlig.. Enda det var forrige fredag det skjedde..
Bakomhistorien:
Her i heimen har vi IKKE vært enig om å vite/ikke vite kjønnet på babyen i magen, jeg har veldig, veeeeldig gjerne villet vite og sambo ikke.. Sånn overhode ikke på en måte.. Og jeg har vært den som har gitt meg.. Den ordinære ultralyden var småtung for å si det sånn, når vi fikk spørsmål om vi ville vite og jeg måtte si nei, så gråt jeg innvendig..
Jeg har ikke på noen måte vært fortrolig med å ikke vite frem til fødsel, har ikke klart å se hverken spenning eller gleden med at det skal være sånn..
Det har gått sånn stort sett bra i hverdagen altså, men alikevel.. Nei.. Jeg har rett å slett vært ukomfortabel med hele greia..
Og det har jeg prøvd å forklare også.. Men vi har nok vært like sta begge to..
Og ja, jeg kunne nok “trumfet” gjennom viljen min, slått i bordet og alt det der, men jeg hadde ikke lyst til det, for jeg ga meg jo når dette temaet kom opp første gangen og når man har sagt A så bør man stå for A..
Men at jeg har vært mye lei meg pga. dette er ikke til å stikke under en stol..
Tilbake fra bakomhistorien:
På jordmorkontroll mandagen samme uka så var symfysemålet like stort, og terminen er flytta 11 dager bak, i tillegg til at baby er et særs bedagelig vesen så ble jeg henvist til vekstestimering-ultralyd nå sist fredag. Noe jeg egentlig grudde meg endel til, for enda en ultralyd, uten mulighet til å få vite liksom.. Kjekt å få en smugtitt på innsiden igjen, for all del, men nå er det jo dette som plaget meg, selvom det er et ekte #firstworldproblemså er det for meg fremdeles et problem.
Men veit dere hva altså!?
Et stykke ut i ultralyden, etter en rimelig lang “kamp” for legen for å få tatt hodemål og litt andre mål (igjen.. rolig baby, nektet å samarbeide så innmari mye) så spør sambo “Ser du hva det er? ” Og jeg bare.. Det spurte han jo om sist også på den ordinære ultralyden uten at noe mer skjedde..
Og legen bare “Ja, det har jeg sett både tydelig og klart” Og når han da sa at hun bare kunne fortelle hva hun hadde sett starta selvfølgelig denne stortuta å hylgrine.. Altså sånn på ekte.. 😅 Ganske flaut sånn egentlig.. Men dette ble så stort at jeg rett og slett ikke taklet det på en annen måte..
Og når hun leita seg frem til “kjønnsområdet” som hun så fint kalte det og forklarte og pekte hva hun så, ja da starta jeg iallefall å grine! Enda mer liksom!
Jeg har egentlig vært 110% sikker på at det kommer ei lita tulle hit i juli, alle tegnene på det har vært til stede, både med min form, mageform og mye annet.. Men altså..
Og jeg bare.. Whaaaat? Bakoversveis så det holdt og litt til! En skikkelig stor overraskelse var det! Ikke skuffa altså, men sjokkert? Ja! Magefølelsen min har stemt med de to andre, så å ta så feil nå trodde jeg aldri kom til å skje.. Men en lillebror altså, det blir skikkelig fint det! 💙
Og i dagene etter fredag har jeg følt en slags indre ro, jeg føler meg mye nærmere babyen i magen, den har fått en identitet og jeg er roligere og mer glad selv.. Det er rett og slett helt herlig å endelig få vite! 💙
Og nå gleder jeg meg om mulig enda mer til juli når vi får møte denne fine fyren som på sitt underfundelige vis bestemte seg for å komme til akkurat oss..
Når man VET innerst inne at man er urimelig, (eller er man det?) vet at man ikke hadde reagert like sterkt/mye til “vanlig”, og man egentlig ikke forstår seg selv helt heller?
Jeg har prøvd to taktikker til nå.
Nr 1: Let it go – rett og slett bare følge strømmen og ta det der og da, i det sekundet det skjer.. Go with the flow rett og slett..
Det funker ikke, av den enkle grunn at omgivelsene blir helt forvirra, at jeg har søttito humørforandringer i løpet av en dag gjør at de går rundt på tå og ikke aner hvor de har meg. Eksploderer hun nå eller skal hun begynne å grine? Eller kanskje begynner hun å le? Hvem vet liksom..
Nr 2: Hold det inne og la fornuften råde..
Funker til en viss grad – men samtidig ikke.. Man holder en normal stemning den uka man klarer å tenke logisk, holde igjen og være fornuftig.. Men den smellen som kommer etterpå da, den unner jeg INGEN! Da er det hulkstorvondgråting i MINST en dag, helst to, for å få ut alt som var holdt inne, du veit, i det forsøket på å være “normal” og velfungerende..
Men graviditetshormonene glemmer aldri, de bare samler opp, til begeret (bøtta) er full og det fosser over i en eksplosjon som ikke ligner grisen..
(Det er forresten her jeg er sånn ca nå i livet mitt, og derfor jeg sitter å knoter ned disse tankene og undringene, for jeg er genuint interessert i å slippe å ha det sånn!)
For selv om man vet at man er urasjonell, evt. helt på villspor, så er følelsene like ekte selvom de er “hormonstyrte”. Det gjør akkurat like vondt å være lei seg, og det gjør like vondt når de rundt ikke forstår..
Det gjør ekte vondt å gå med gråten i halsen, selvom man egentlig ikke aner hvorfor man gjør det..
Så.. What to do? Skal de rundt bare innrette seg galskapen å vente på at det går over? Det er pr. i dag 110 dager igjen til termin, det er ganske lenge det faktisk..
Eller finnes det et alternativ 3? Fortell meg gjerne hvordan man ordner sånt i en kommentar (eller tre om du trenger så mye plass!)
Satt å sydde noen bleier til den kommende babyen i går og tenkte jeg kunne prøve å dokumentere hele prosessen på instastoryen til syprofilen min der.. Og den funker nok fint den for de som har både mønster og et snev av syerfaring så jeg deler den her også!
Og det ferdige resultatet.. Kan nok lage en langt mer nøyaktig og utførlig versjon av denne “syguiden”, og det kommer nok etterhvert..
Yttersiden er PUL og innsiden microfleece.
Alt kjøpt hos Roggbif som selger alt man trenger for å sy sine egne bleier..
Ut av 50 cm PUL og 50 cm fleece pluss en liten bit borrelås fikk jeg totalt 4 bleier, to med knapper og to med borrelås. Det gir meg en pris på 69 kr pr bleie, noe som er MYE penger spart.. En lommebleie kjøpt på butikk koster et sted mellom 180-210 kr..
Gleden og gnisten en får av å komme seg ut å være litt sosial en helt vanlig onsdags formiddag…
Det er liksom ikke hver dag en treffer folk som ikke hører til husholdninga når man “bare” går hjemme og ruger..
Man mister jo etterhvert lysten til alt, bare det å rydde litt eller å sette på en maskin med klær blir en “greie” som tar 3 dager å fullføre..
Man blir rett å slett helt slapp i viljen uten forpliktelser som innebærer jobb..
Men når noen har tid til en kaffe, en burger og litt skravl.. Ja DA blir dagen med ett litt lysere.. Og energien kommer så smått tilbake.. 😉
Så kanskje jeg i dag klarer å vaske denne maskina med klær og rydde stue og kjøkken?
Jeg føler meg iallefall klar for oppgaven! ★
(mulig det hjalp at jeg kom hjem, la meg på sofaen og sov helt til ungene kom hjem fra skolen også da, hvem vet? Men jeg føler meg iaffal klar..
———————————————————-
Følg meg gjerne:
