Vi trengte dette sårt, det vet både du og jeg.. Men jeg har liksom ikke helt fått det til i det siste, dette livet.
Det har vært mer traktorvei enn både grusveier og asfalterte riksveier, det har gått både sakte og trått. Energien har vært helt lavmål, ordet sliten har fått en helt ny betydning og setningen “Jeg er en elendig mamma” har gått på repeat inni hodet mitt de siste månedene.. 

Men i går så ble plutselig dørstokkmila mye kortere enn den pleier å være, den var ikke der i det hele tatt faktisk, så da tok vi løs, jeg og du… 
Nå skulle vi ENDELIG få tatt den fjellturen sammen vi har snakka om så lenge, været var perfekt, temperaturen perfekt og humøret? Jaggu ikke så verst det heller.. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det skjer noe magisk når vi er sammen vi to, praten går liksom så lett, du orker å snakke med den derre “gamle morra di”, du forteller som en foss! Om skolen, kompiser, lek og hva du tenker om det meste. Og akkurat i går, akkurat den timen vi var på tur, så var det bare oss to, du.. Min aller første, og så jeg.. Og borte var alle konfliktene og alt vi krangler om, for det kan nemlig være ganske vanskelig å gå fra liten til mellom til stor, og konflikter har vi deretter. 

Og det var bare så U T R O L I G deilig! Så fantastisk digg å se at du ikke bare er stor, men også kan være litt liten enda.. 
Og de gode samtalene våre, de har jeg savnet.. Virkelig.. Utrolig mye.. 

Og så nådde vi ikke bare en topp men TO! Vi fikk virkelig kjenne på mestring vi to! Og selvom Atlas ser “litt” skeptisk ut her så tror jeg nok han satte pris på en skikkelig bursdagsgfjelltur på 7 års dagen sin.. Og så trengte vi to å “bonde” litt igjen, for i slitsomhetens navn så har vi nok sklidd litt fra hverandre vi to, du.. Min første og jeg..