Hun prøvde å distrahere seg selv med litt søvn, sammen med minstemann.. Det funka ikke, fikk ikke sove, babyen sov søtt, mens tankene hennes spant rundt savnet og den indre kløen og rastløsheten hun følte.. Og den forbaska surheten da, den slapp ikke taket samma søren..
Ikke at det er noe galt i å være sur, men når man er sur uten å ville det selv, regelrett mot sin egen vilje, blir det bare irriterende, og hun ble bare mer sur av det, helt til begeret var fullt..
Licensed from: get4net / yayimages.com
Hun trampet med tunge skritt ut til bilen, åpnet bagasjerommet og regelrett røska vogna ut, i et totalt grunnløst raseri og mens tårene spratt monterte hun vogna, trampet inn igjen å nappet med seg babyen, kledde på og stappet han forsiktig oppi vogna, danderte vognposen og ropte på hunden..
Ååååh, den helsikes hunden, han var bare til bry! Hun følte hun burde finne et nytt hjem til han, makan til irriterende greier var ikke mulig å oppdrive i mils omkrets! Iallefall der og da! Gud så irriterende alt var! Ikke gikk han sånn som hun ville, snuste for mye, dreit for mye, pissa for mye.. Ja han var rett og slett bare verdens verste der og da, irritasjonen og surheta hadde tatt totalt overhånd.. Lite luft i vogndekkene var det og, var det MULIG at noe mer kunne gå til helvete?
Men etter noen hundre meter, kanskje en liten kilometer, skjedde det noe. Det var som om lufta hadde fått virke litt, som om den litt etter litt hadde vasket vekk både savn, desperasjon og surhet. Hunden var plutselig ikke dum lenger, men rett og slett en vanlig hund, sinnet var ikke like stort, og savnet etter de store var brått litt annerledes, fortsatt der, men ikke like stikkende… Det var som om lufta og sola hadde sin egen slags magi, som forsiktig blåste bort hva det nå enn var som lagde den store, ekle klumpen i magen..
Med solbrillene på nesen satt hun seg ned på en stubbe, kjente sola varme litt i ansiktet og følte litt på den at livet?
Det kunne være litt åkey allikevel..
