Og hvem skulle trodd at de ble den verste av dem alle? Både når det kom til tid, krefter og siste innspurt? 

Luringen…

Nummer 3 er en luring sies det, og selvom jeg sjelden tror på sånne kjerringråd greier så viste det seg at det iallfall stemte denne gangen. De to forrige fødslene har ikke vært like de heller på noen måte.. Nummer 1 var laaang og seig, nummer 2 en styrtfødsel uten like.. Så ikke like, men alikevel – helt greie, fine fødsler.. Og det er nok denne nummer 3 også, sånn medisinsk sett og om en stund vil jeg kanskje se på denne fødselen også som helt grei og fin. Men akkurat nå? Egentlig ikke.. Men here it goes iallefall.. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Den store spenningen knyttet til denne fødselen var om den kommende storebror som har bursdag den 24. fikk ha datoen sin i fred.. Med termin den 25. så var det jo absolutt store sjanser for at det kunne skje, og minstemor er jo født en dag før termin, så spenningen var til å ta å føle på.. Den 24. kom og gikk uten at noe skjedde, vi feiret 10 års dag uten problemer. Mammaen min var her for å være barnevakt denne uka da det var mammauke for de to store mine. I tillegg er det jo veldig stas at hun er her. 

Termindatoen kom og gikk den også uten noe tegn til fødsel…
Vi kom oss tilogmed ut for å nyte det vannvittig fine være vi hadde også! Eller.. De andre fikk nyte – jeg satt fint på land og var veldig stolt mamma! 

Mamma har bursdag den 26. og den også kom, det samme gjorde pappa, lillesøs, og tantebarna på den siden.. Dagen gikk, vi handla litt, og grilla litt.. Ut på ettermiddagen, sånn rundt klokka 16-17 så kjente jeg at det begynte å murre ganske bra i mage og rygg.. Ujevne tak sånn av og på.. 30 minutter i mellom – 5 minutter i mellom – 17 minutter i mellom.. Med tanke på at forrige fødsel var unnagjort på under to timer fra første tegn så tok vi turen til føden.. Der dabba selvsagt alt av.. Null og niks på CTG målingen, hadde vel 2 cm åpning men livmorhalsen var lang, så ingen tegn til at noe skulle skje sånn her og nå iallefall.. 

Vel hjemme igjen så fortsatte kvelden som før.. Valgte å legge meg sånn passe tidlig i tilfelle det skulle ta seg opp igjen. Og utpå natta våknet jeg igjen av jevne tak med mellom 7-10 minutter i mellom som sakte økte i styrke.. Igjen ringte jeg føden, da var klokka rundt 4 og igjen, med tanke på forrige styrtfødsel så fikk vi komme inn til en sjekk.. 
Ble lagt på CTG registrering og alt bare dabba av, en gang til… Fikk allikevel bli på sykehuset til utpå morgenkvisten (den 27.) sånn i tilfelle noe starta.. Men naaah.. Ikke nå heller.. På vei ut av rommet og hjem gikk vi oss på ei venninne av meg som fikk baby den 26… Og måtte gråte en skvett for det.. Han var så liten og fin, og når jeg tenkte på han jeg hadde i magen og som snart skulle ut så ble det i overkant mye for et sånt hormontroll som meg.. Men uansett.. Hjem dro vi.. Igjen.. 

Sliten på en måte.. 

Jeg begynner så smått å bli utslitt nå, en lang natt uten noe søvn, 2 bursdagselskap, varme og mye uro i kroppen gjorde sitt til det.. Denne dagen (som var en torsdag) ble brukt til avslapping, jeg orka ingen verdens ting! Jeg ville bare sove sånn egentlig, men spenningen i kroppen gjorde det vanskelig.. Ut på ettermiddagen begynte det igjen å murre, men nå ville jeg verken ringe føden eller noe som helst.. Overbevist om at babyen skulle være der inne for alltid og at det bare var tull og tøys en gang til så ignorerte jeg igrunnen det meste.. Men nå ble det plutselig ekte saker, som tok seg greit opp i styrke sånn etterhvert, og nå skjønte jeg NÅ måtte det være ekte saker.. Så omtrent 12 timer etter vi forlot føden var vi tilbake igjen, fortsatt 2 cm men livmorhalsen var avflatet, så det var god fremgang.. Vi fikk tildelt fødestua vi skulle ha, endelig skulle dette svangerskapet være over! 

Riene ble sterkere og sterkere, fra å kunne snakke meg gjennom dem, til å måtte være stille til å konsentrere seg kun om pusten gikk det radigt. Og ikke lenger etter var jeg helt i min egen boble.. Min egen fødeboble… 

Spørsmål ble besvart med “mhm.. nhhhhm..”
Øynene igjen – og bare ligge i badekaret mens den vordene pappaen spylte varmtvann på korsryggen min til både armen og skulderen hans ble nummen vil jeg tro.. Og der lå jeg å vugga i varmevann, sliten og dønn fortvilt over de manglende pausene mellom riene, de kom tett som hagl og jeg rakk ikke å hente meg inn mellom dem.. 

Pressriene var som pressrier er, helt sinnsyke.. Jeg er IKKE en stille føder for å si det sånn, og jeg hørtes nok langt utover både føde og barselavdelingen, men dette var vondere enn noe annet jeg har opplevd, seriøst null kontroll verken på kropp eller hode, og da ble jeg veldig redd og kjente panikken spre seg.. 
Heldvis så vel jordmor hvor dette bar så hun leita fram strengestemma og fikk meg til å fokusere på å presse når riene var der, og prøve å ta pauser når de ikke var der, måtte få beskjed om begge deler, jeg kjente seriøst ikke når pressriene var tilstede og ikke, alt var bare en sinnsyk smertepøl.. 

Men ut kom han til slutt, etter det jeg trodde var en times tid med pressrier, men som egentlig bare var noen minutter.. Litt for stille var han og panikken rakk atter en gang å ta meg før han klarte å presse ut et lite hyl.. 

Og da.. Endelig.. Var min tredje og aller siste fødsel over..
Klokka 03:56 (etter to dager med avogpå fødsel) kom lille store Alfred til verden.. 
3460 gram og 50 cm lang.. Og helt alldeles perfekt ❤︎ ❤︎ ❤︎

Og grunnen til at denne fødselen føltes så utrolig mye verre enn de to forrige, viste det da seg senere, at jeg hadde klart å få en brest på halebeinet når han kom ut.. 

Følg meg gjerne! 

#fødselshistorie #fødsel